Å sanke stein med et sverd i ryggen

Vi blogger fra Age of Conan.

Jeg begynner med en advarsel, i likhet med da jeg først blogget om World of Warcraft.

Hvis du tror «mmorpg» er en skrivefeil, kommer resten av denne teksten til å framstå som et helt surrealistisk scenario, muligens skrevet av en eller annen paranoid huleboer et sted i en grotte i Alaska.

Du er altså advart.

Jeg har fortsatt gode minner fra min tid som blomsterplukker i World of Warcraft. Jeg kunne rusle rundt og fylle snippesken min med de vakreste buskvekster.

Og hvis jeg holdt meg unna områder som Silithus, var det også liten risiko for å få en undead rogue eller fire i ryggen.

Men i Hyboria er selv jakten på en håndfull bomull en livsfarlig affære. Det vrimler av andre sankere som klør i fingrene etter å fritere en liten, tøykledd necromancer som nyter utsikten, mens han rensker en liten busk.

Og det verste er selvfølgelig fortsatt rogues.

De dukker opp fra intet, vrir kniven rundt i ryggen min, og forsvinner igjen to sekunder seinere når figuren min ligger død på bakken, mens jeg akkurat febrilsk har begynt å hamre på 1-tasten, der jeg naturlig nok har plassert fear.

Det hjelper ikke spesielt mye at jeg også kan skjule meg, i likhet med de andre klassene. For rundt meg står det fem karer som vekker ganske mye oppmerksomhet.

 Her forleden nærmet jeg meg en fin haug med sandstone i Wild Lands of Zeleta. Det er et vakkert område, og jeg studerte de flotte omgivelsene mens den lille haugen kom nærmere og nærmere.

Jeg burde kanskje fortstått at noe var galt da treet jeg nettopp passerte var hogget for cirka et minutt siden.

Men slikt tenker man jo ikke på når himmelen er blå, vinden glir over mitt skallede hode og jeg gleder meg over å snart ha fullført sandstone-questen.

Det var selvfølgelig en tabbe.

Litt blindet av at haugen nesten var full, hadde jeg løpt langt foran petsene mine. Ikke at det hadde spilt noen stor rolle, egentlig.

For da det dukket opp en liten djevel av en barbarian, to levels under meg, men med et sverd på størrelse med Empire State Building, hadde de nok ikke vært til mye nytte uansett.

Han åpnet med å kutte bort halvparten av helsen min, og fulgte opp med en knockback som sendte meg krypende på alle fire.

Hvor lenge jeg lå nede mens han hakket løs, har jeg egentlig ikke oversikt over. Men jeg rakk å trykke på omtrent så mange taster at det kunne blitt en ganske ok pocketbok for Kagge Forlag.

Uten at det spiller noen rolle når man ligger på bakken og blir mørbanket med Empire State Building.

Det gjør vel ikke historien bedre at jeg brukte den neste halvtimen av livet mitt på å jakte på en kar som etter alt å dømme holder seg usynlig til neste gang jeg aner fred og ingen fare.

Men det er jo sjarmen ved å spille på en PvP-server. Og det gir unektelig en litt smågod følelse de gangene man ikke får panikk, og spellsene kommer dansende som en symfoni på tastaturet.

Og en vakker dag, du lille barbarian. En vakker dag skal du pokker meg få.

Jeg vet hva du heter.

Jeg vet bare ikke hvor du bor.

Ennå.

IKKE HELT USYNLIG: Det er ikke bare bare å gjemme seg som necromancer.
ÅSTEDET: Her lå en ekkel barbarian i skjul. En dag får han svi...
FORTSATT SKJULT: Karen øverst var meget nysgjerrig på hva som foregikk. Han fikk litt dask av petsene, og gikk videre etter hvert.