Foto: Agnete Brun/NRK
Foto: Agnete Brun/NRKVis mer

TV-anmeldelse: «Da vi styrte landet»

Å se disse tidligere kamphanene sammen vekker varme minner om da politikken var anstendig

Hver gang vi toppmøtes.

I NRKs nye portrettserie «Da vi styrte landet» er fem forhenværende og én sittende statsminister samlet rundt maktens spisebord til trivelig passiar og tilbakeblikk i hverandres politiske karrierer. Tidligere politiske duellanter som Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Erna Solberg skåler i freds-chablisen og klapper hverandre på ryggen.

Da vi styrte landet

4 1 6
Søndag 29. oktober kl 20.10
Beskrivelse:

Seks norske statsministre samles for tilbakeblikk i hverandres karrierer.

Kanal:

NRK1

Se alle anmeldelser

En slags politikkens «Hver gang vi møtes», med andre ord, eller tidenes mest høythengende «4-stjerners middag»-bordsetning, heldigvis uten at vi blir nødt til å se Kjell Magne kokkelere mens Anders Hatlos stemme kommenterer at han kapper løken feil, eller Kåre Willoch gjøre en coverversjon av Gros mest kjente taler mens Thorbjørn tørker en tåre fra øyekroken. Maten står noen andre for, og stemningen er sober.

Ingen valgkamp

Så som seer klarer man heldigvis raskt å riste av seg de ytre likhetene med ovennevnte programmer, og omfavne den sjeldne anledningen det er å ha seks av de mest innflytelsesrike nordmennene de siste førti årene samlet i samme rom og snakke gemyttlig og åpent med hverandre, uten at de må drive valgkamp eller henfalle til politikerfraser. Hvert av de seks programmene er viet én statsminister. De to første tar for seg henholdsvis Gro og Kjell Magne (ja, for vi er jo liksom på fornavn med dem, da, er vi ikke?). Dramaturgien er en forholdsvis kronologisk gjennomgang av karrierene, forankret med gjennomgående konfliktlinjer (Gro versus Kåre) og noen hovedtemaer per episode, som kvinnekamp mot gubbevelde for Gro, og Norge som krigs- og fredsnasjon for Kjell Magne.

Åpenhjertig

Praten rundt bordet flyter ålreit, selv om de helt fjetrende samtalene uteblir i den noe forserte settingen. Men vi får noen artige anekdoter om sigarillo-røyking på bakrommet til statsministerens kontor (før røykeloven, må Kjell Magne prektig påpeke), og dessuten en åpenhjertighet om både familien Brundtlands personlige tragedie og KrF-lederens psykiske knekk, uten at det kjennes som dyneløfting. Men samtidig legger ikke programmets form til rette for at det pirkes noe særlig mer enn i overflaten, som når Bondevik så vidt sveiper innom det å forene religion og politikk, eller krigføring og kristen fromhet, for den saks skyld, for så hoppe glatt videre. I blant kunne man ønsket seg en hakket mindre servil tilnærming når man først har disse menneskene sammen foran kamera. Mest interessant blir det kanskje når Erna og Gro deler erfaringer om det å være foregangskvinner i politikken.

Rikt tidsbilde

Mer fascinerende er arkivmaterialet fra nær fortid, det ligger en egen lykke i å bli minnet på alt fra de mange politiske kampene man har fortrengt til fordel for mer nåtidige debatter, til fordums hårfrisyrer og oppstyltede talemåter. Det er et vell av besnærende småklipp som gir et rikt tidsbilde av perioden, fra festlige fem-på-gaten-intervjuer til en ung Carl I. Hagen som bastant mener det er en skam at mindre skikkede kvinner kvoteres inn på bekostning av dyktigere menn.

Den største kvaliteten til «Da vi styrte landet» er kanskje å se disse politiske tungvekterne utenfor bokseringen, med guarden nede. Det er fint å høre dem nå som kampen er over (for alle bortsett fra Erna, i hvert fall), og de endelig slipper å snakke som politikere, rote seg inn i tåkete, uforpliktende formuleringer og veie hvert ord. Det er ikke noe maktbegjær å spore blant disse menneskene. Bak de velkjente fjesene fra tv-debattene ligger det en ærgjerrighet, men også en genuin tro på eget prosjekt. «Da vi styrte landet» vekker varme minner om en gang da politikken var anstendig.