Debatt: Kampen mot ISIL

Å seire uten å feire

For to år siden skalv Norge og verden for føttene til tidenes verste terrorbande. Vi ventet bare på det neste angrepet. I dag har vi knapt lagt merke til at ISIL (IS) er slått tilbake.

LA RAMBLA: I helga var det to år siden terrorangrepet i gågata La Rambla i Barcelona. Det foregående halvåret var også Berlin, London, Manchester, Paris, Istanbul og Stockholm blitt rammet. Etterpå har ikke IS lyktes i store angrep mot Europa. - Hvorfor har vi ikke markert seieren over den største trusselen mot vår sikkerhet på flere tiår, spør kronikkforfatteren. Foto: Javier Soriano / AFP / NTB Scanpix
LA RAMBLA: I helga var det to år siden terrorangrepet i gågata La Rambla i Barcelona. Det foregående halvåret var også Berlin, London, Manchester, Paris, Istanbul og Stockholm blitt rammet. Etterpå har ikke IS lyktes i store angrep mot Europa. - Hvorfor har vi ikke markert seieren over den største trusselen mot vår sikkerhet på flere tiår, spør kronikkforfatteren. Foto: Javier Soriano / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

En 2015-borger som ankom 2019 i tidsmaskin ville ha kløpet seg i armen og bedt om ei bøtte med luktesalt. Det samme ville 2016-mannen og 2017-kvinnen ha gjort. Tidenes mektigste og mest brutale terrororganisasjon, som alle trodde ville vokse seg stadig sterkere, er plutselig slått tilbake. Men feiringa er uteblitt.

Øyvind Søtvik Rekstad
Øyvind Søtvik Rekstad Vis mer

Isteden kjekler kongeriket om spørsmål som i virkeligheten har selvinnlysende svar: Skal uskyldige, vansmektende norske barn få komme hjem til Norge? Skal krigsforbrytere med norsk pass straffeforfølges her hjemme?

Alt dette er svært komplisert å gjennomføre, men det er fillesaker sammenlignet med innsatsen vi har lagt ned for å bli kvitt trusselen. ISIL kan fortsatt slå til, men er kraftig svekket.

Verden glemmer fort. Hvis vi anstrenger oss, vil de fleste huske bildene av svartkledde bødler som sto klare med øksen til å halshogge turister og misjonærer i oransje fangedrakter.

PST erklærte ikke bare at det var fare for terror også her hjemme. De konkluderte rett og slett med at angrepet ville komme.

ISIL var en enestående trussel. De hadde noe som ingen andre terrorister har hatt, med et visst unntak for al-Qaida, nemlig kontroll med store landområder. Den ukjente banden glefset over natten til seg store biter av Syria og Irak. De opprettet også filialer, og eksperter anså det som et tidsspørsmål før de tok over Libya og andre svake stater.

ISIL brukte sosiale medier og pirret ungdom som var oppvokst i trygge, post-voldelige velferdsstater. De var rockestjerner med et repertoar av rystende ragnarokk.

USA fikk trommet sammen en koalisjon for å bekjempe ISIL. Dette var slett ikke enkelt, siden mange av partnerne var mer opptatt av å bekjempe hverandre enn ISIL.

De fleste trodde kampen ville vare i flere tiår, og at framgang i Syria og Irak ville utløse ISILs grusomme hevn i Europa. Men både angrepene og rekrutteringa stoppet opp. Kanskje var det ikke budskapet eller brutaliteten som virket mest tiltrekkende, men suksessen.

Norske myndigheter fortjener anerkjennelse for sin innsats. De gikk i bresjen for et såkalt bredt sett med virkemidler – både skarpe, militære midler og bekjempelse av ekstremismens røtter gjennom tiltak mot fattigdom, hat og religiøse motsetninger. Dette skaffet Norge en plass ved bordet når drøyt tjue av koalisjonens mer enn sytti land ble invitert til en «kjernekoalisjon».

Daværende utenriksminister Brende sa det slik: «ISIL må bekjempes på bakken, i rettssalene, i klasserommene, i parlamentene og på internett. Og vi må bidra humanitært.»

Norge gjorde aller mest der Norge er best. Det ble brukt milliarder av kroner i flyktningleirene og på annen humanitær innsats. Det ble arbeidet for fred og forsoning.

I tillegg ble det sendt offiserer for å trene opp lokale styrker som kunne ta opp kampen mot ISIL. Dette var lurt. Kampen mot ISIL var så viktig og farlig at en velstående aktør som begrenset seg til pengebruk og humanitær innsats, fort kunne ha fremstått som en lite djerv gratispassasjer, uansett hvor stor denne innsatsen var.

Det ville ikke ha vært bråkjekt om Solberg-regjeringen hadde skrytt mer av sine bidrag. I lys av pengebruken og frykten som er løftet av våre skuldre, burde det også være en selvfølge at vi tar kostnaden og komplikasjonene ved å ta norske barn hjem. Og at nordmenn som har reist ut for å plage andre blir straffeforfulgt.

Det står ikke på juristene våre. I denne absurde debatten har mange glatt glemt at statsadvokat Frederik G. Ranke og hans kolleger for lengst har begynt å plassere norske ISIL-skurker bak lås og slå.

Hvorfor har vi ikke markert seieren over den største trusselen mot vår sikkerhet på flere tiår? Kanskje er fredsnasjonen blitt så pasifistisk at den helst ikke vil innrømme at vi av og til må ta liv for å berge liv. Kanskje er vi redde for å gi Trump æren. Men det trenger vi heller ikke gjøre, for strategien var lagt og de viktigste fremskrittene nådd før han ble president.

Kanskje uteblir jubelropene på grunn av upresis krigføring som også rammet uskyldige. Kanskje har vi fått en heseblesende og digitalstyrt mediedramaturgi som forbyr enhver nyhet å leve mer enn ei uke. Er det øyeblikkets tyranni som har tatt fra oss evnen til å skille mellom terrorismens eksistensielle tyranni og trivielle hverdagsdramaer?

Men hvordan kan vi glemme følelsen i magen da mer enn hundre mennesker ble meid ned på Barcelonas Karl Johan for to år siden, vel vitende om massakrene som hadde funnet sted i Berlin, London, Manchester, Paris, Istanbul og Stockholm i løpet av det foregående halvåret? Den sommerdagen visste vi i hvert fall ikke at dette skulle bli det siste store angrepet i Europa. Bank i bordet.

Kanskje ville det rett og slett ha sett komisk ut med et opptog anført av Erna Solberg, Frank Bakke-Jensen og Jan Egeland opp Karl Johan.

Men vi trenger heller ikke heise flagget eller slå oss på brystet. Det minste vi kan gjøre, er å straffe den som straffes bør. Og ta barna til vårt bryst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.