FØRSTEGANGSJEGER: Hvordan takler man det å drepe et bytte første gang? Vil man ønske å gjøre det igjen? spør forfatter - og jeger - Cornelius Jakhelln i denne kronikken. Foto: Privat
FØRSTEGANGSJEGER: Hvordan takler man det å drepe et bytte første gang? Vil man ønske å gjøre det igjen? spør forfatter - og jeger - Cornelius Jakhelln i denne kronikken. Foto: PrivatVis mer

Å selge skinnet før bjørnen er skutt

Å skadeskyte et dyr ville være en lei start på en jaktinteresse.

Meninger

I sommer tok jeg jegerprøven hos Oslo Jeger- og Fiskerforening. Før jeg setter meg i den situasjonen det er å stå med våpen overfor viltet, er det på sin plass å gjøre seg noen refleksjoner over hva det er å jakte. Selger man skinnet før bjørnen er skutt, har man i det minste en idé om hva det er verdt.

Å forberede seg til jakten er en omfattende og kostbar prosess, enten man er en erfaren jeger eller gjør det for første gang. I tillegg til nødvendigheter som våpen, ammunisjon, jaktkort og betalt jegeravgift, kommer transportmidler, bekledning, kommunikasjonsutstyr, optiske hjelpemidler og kanskje hund.

Man reiser hjemmefra og til jaktterrenget, overnatter på eid eller leid hytte de få dagene jakten varer. Det går mye tid og penger med til et prosjekt med uvisst resultat. Opplevelsen må være viktig!

Den norske jegerprøven er hovedsakelig av teoretisk natur, med til sammen 30 timers obligatorisk opplæring. Man lærer om fuglearter og forskjellene på enkeltbekkasin, dobbeltbekkasin og kvartbekkasin; hva er en bulvan, hva er trangboring. Det er mye rart.

I kurset inngår én dag på skytebanen, hvor man instrueres i bruk av rifle og hagle. Enn så mye man drilles i sikkerhet, enn så mye kunnskap om dyreliv og riktige holdninger som formidles, så sier det seg selv, at 30 timer ikke er nok til å utdanne en jeger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lærebøkene bugner av praktiske råd om riktig bekledning, førstehjelp til hund og herre, oversikter over dyrearter, i tillegg til innføring i etikk, lover og forskrifter som regulerer jakten. Især vies det plass til sikkerhet og til holdninger om human jakt. Derimot er det ikke så mye refleksjon om det grunnleggende ved jakten: At for å legge ned et bytte, så må jegeren drepe.

I «Den nye jegerprøveboka» skriver Anund Helgesen: «Human jakt handler om å avlive viltet så hurtig som mulig og uten unødige lidelser. For å kunne avlive viltet hurtig, må du legge til rette for et godt skudd som er dødelig. Et grunnleggende krav er at du aldri avfyrer et skudd om det ikke er drepende.» (s. 22, Vigmostad & Bjørke, 2013).

Dette avsnittet berører et viktig punkt i jakten, som kanskje også er et paradoks: I motsetning til hvordan vi tenker om mennesker, mener vi at det er verre å skadeskyte et dyr, enn det er å drepe det. Til grunn for denne tenkningen ligger én idé om at menneskelivet er ukrenkelig, og at mennesket som naturens herre står fritt til å høste av den.

I 2012 hadde jeg en samtale med den svenske forfatteren Mikael Niemi foran norske ungdomsskoleelever. Vi kom inn på temaet manndom, og han sa noe om det å jakte som jeg ikke har glemt: Han følte seg mer som en mann når han lot være å skyte, enn når han gjorde det. For Niemi handlet det slett ikke om å skryte, skyte vilt og veive med våpen - han hadde stor respekt for viltet. Den dag i dag synes jeg dette vitner om en moden og gjennomtenkt holdning til jakt.

Hvordan takler man så det å drepe et bytte første gang? Vil man ønske å gjøre det igjen, eller få avsmak? For meg er det vel så naturlig å ville skrive et dikt når jeg ser en rype eller et reinsdyr på fjellet, som å ville skyte. Jeg gruer meg mer til å se et hjortevilt bli vommet og partert, enn til å løsne skudd. Men slaktingen inngår i jakten, og skal jeg være med, vel, så får jeg overkomme vemmelsen.

Hvorfor vil jeg så prøve meg på jakt? Jeg elsker å gå i naturen, særlig i fjellet. Det å jakte tilfører vandringen et mål og skjerpede sanser. Viltkjøtt er noe av det beste jeg spiser - det er ikke bare et sunt og eksklusivt måltid, det føles også godt å vite at dyret levde i frihet, i sol og lyng, fremfor å tilbringe alle sine dager i et industribygg. Jeg liker selvbergingstanken: Det å kunne forberede og servere vilt man selv har skutt. Da vet man akkurat når og hvor kjøttet kommer fra.

Det går an å forestille seg at jegeren er en som ikke bryr seg så mye om dyr, og som gjerne dreper dem. Jeg mener at denne forestillingen er grunnleggende gal. Selv er jeg glad i alle slags dyr (med et fobisk unntak for edderkopper), og jeg har stor respekt for dem. Jeg tror kjærlighet til dyrene skaper en bedre og mer human jeger.

Min far vokste opp på gård, og som gutt måtte han avlive høner med øks. Det var slik det var, fortalte han en gang, og gjorde ikke noe nummer ut av det. Han var sportsfisker og reiste til Island, Grønland, Alaska og Russland for å prøve lykken. Jakt kom derimot ikke på tale. Selv er jeg oppvokst i byen, og har aldri tatt livet av annet enn insekter, fisk og mus.

Denne avstanden til døden har jeg felles med mange i min generasjon. De fleste spiser kjøtt i en eller annen form, men få av oss har kjennskap til dyrehold og slakting, enten vi snakker om et norsk småbruk eller om industriell kjøttproduksjon.

Hva vet jeg vel om grisen, som ligger i deler i kjøttdisken til supermarkedet Ullrich i Berlin-Mitte? Så den noen gang solen? Jeg har handlet kjøtt der i åtte år, og har ikke spurt før nå. Jegerprøvekurset har gjort meg mer bevisst på hvor maten kommer fra.

Ifølge tall fra Norsk Jeger- og Fiskerforbund (2010) er det ca. 12.000 personer som hvert år avlegger jegerprøven, og noe under halvparten av disse løser ikke jegeravgift. Enten man kommer seg ut på jakt eller ikke, så vil jeg mene at jegerprøven ikke bare skaper bevissthet rundt forsvarlig våpenbehandling og human jakt, men også at den bidrar til økt kunnskap om den norske naturen og dyrelivet i den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook