Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å sette foten ned

Terje Svabø er forbannet. Det kunne alle se på TV2 torsdag kveld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er altfor sjelden at noen er genuint indignert i det offentlige rom. Svabø er sint på private vegne, fordi Se og Hør har skrevet om forholdet til Astrid Versto. Den private bakgrunnen gjør hans utspill enda modigere, fordi beskyldningens grenseløse selvopptatthet ligger snublende nær.

  • Den synes jeg man skal la ligge. I motsetning til de fleste andre som trekker på skuldrene og lar det meste passere, har Terje Svabø reagert. Hans krav om selv å få styre informasjonen om seg og sitt, er etter min oppfatning feilslått. En offentlig person må finne seg i å bli omskrevet uten selv å gi tillatelse til det. Kravet om privatliv kan alle skjønne, men i et lite land kan man også forstå ønsket om å få vite hvilke maktmennesker som bor sammen. Men hvem har makt, er det Se og Hør som skal definere det?
  • Torsdagskvelds-programmet var på et vis absurd. En kjendis fra den ene kanalen satt hos en kjendis i den andre kanalen med kjendisredaktøren for å diskutere privatliv. Men bakgrunnen for det hele er ikke absurd. Den er at et menneske har tatt til motmæle. Det er ikke så mange som gjør det lenger. De fleste «gidder ikke», de venter heller på at interessen skal vende seg mot andre personer eller andre saker. Og det gjør den fort. Det er et tap for den offentlige debatt at færre reagerer.
  • Det er blitt avleggs. Å bli indignert på egne eller andres vegne er ikke kult. Tidligere tiders relativt store gruppe oppegående protestanter er utdatert. I postmodernismens tid, hvor alt går og alt er tillatt, skal man ikke bry seg. Risikoen for å havne i kategorien sur, gammeldags og moralistisk gjør at de fleste holder munn. I stedet har vi fått et fast «reaksjonskorps» som vandrer fra studio til studio, fra spalte til spalte. Paradoksalt nok har vi fått stadig flere debattfora, med en mindre gruppe deltakere.
  • Det har sine kostnader å stå fram med sin vrede. For eksempel blir ikke Terje Svabøs privatliv særlig mer fredet etter sju helsider i VG, hvorav to førstesider. Mange kan ha en begrunnet frykt for hva som følger med å opplate røsten. Overkjøring, sjikane og ironi kan ligge i kjølvannet. Det er blitt tøffere å si fra, og det er bra at noen gjør det. Også når saken ikke gjelder mer ennførstesida i Se og Hør.