Å shoppe en hjemmehjelper

«VED FRITT BRUKERVALG

blir man oppfattet som en kunde, med flere rettigheter og med muligheter til å stille krav.» Det hevder Høyre og Erna Solberg med styrke. De vil at kommunen først og fremst skal se på innbyggeren som forbruker og kunde. En kunde som selv må ta ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet og priser. Kommunen skal i framtida utstyre oss med en «sjekk», og vi blir sendt ut for å shoppe helse- og omsorgstjenester.

Konkurranseutsettingsformen som nå er «in» er såkalt brukervalg. Brukervalg kan i noen sammenhenger være velegnet for å gi innbyggerne større direkte innflytelse. Innen noen tjenester er dette egnet, mens det i andre tjenester vil være mer problematisk ut fra brukernes eller tjenestens karakter.

De første forsøkene på brukervalg kommer innenfor hjemmetjenestene. Kommunene skal - gjennom konkurranseutsetting - sikre at det er tilbydere tilgjengelig på markedet, utstyre alle som har fått vedtak om hjemmetjenester med betalingsmiddelet (en sjekk), og så får de syke og hjelpetrengende selv gå ut å velge hvilken leverandør de vil ha. Det kan høres besnærende ut.

Men hvem er brukerne og hva er deres reelle behov? Forskningen slår fast at rundt 30 prosent av hjemmetjenestens brukere er demente, 38, 5 prosent har vært plaget av nervøsitet de siste seks månedene, 40 prosent av depresjon og 70 prosent har smerter. Brukerne er med andre ord sterkt plaget med helseproblemer. Mange brukere av hjemmehjelps- og hjemmesykepleietjenesten vil derfor ikke selv være i stand til å agere som kunder i en brukervalgmodell. Dette gjelder særlig de demente, de med psykisk utviklingshemming og psykiatriske pasienter.

DET VISES OFTE TIL

den svenske kommunens Nackas erfaringer, men det er påfallende at forkjemperne for dette konkurranseutsatte markedssystemet ikke nevner en annen kommune i nærheten av Stockholm; Vaxholm. Etter 4 års erfaringer avviklet kommunen i 1997 bruk av kundevalgssystem/sjekksystem dels fordi andelen som brukte valgmulighetene var for liten og dels nettopp fordi mange av de eldre brukerne var så syke at de var ute av stand til å foreta et aktivt valg.

Hovedutfordringen for hjemmetjenestetilbudet i landets kommuner er ressurser. Årsverksinnsatsen i hjemmehjelpstjenesten pr. 1000 innbyggere over 67 år er lavere i dag enn for 10 år siden, på tross av at den enkelte bruker er betydelig mer hjelpetrengende enn før. Brukervalgmodeller bidrar ikke til at flere får hjemmehjelp eller at hjemmehjelpsbrukerne får mer hjelp.

Den største utfordringen er å skape mer forutsigbare og stabile hjemmetjenester. Altfor mange opplever i dag at de mister hjelpen fordi andre mer akutte brukere trenger den mer, de opplever hjelpere som kommer for sent, og at det ikke blir gitt beskjed ved fravær og forsinkelser og så videre. Forslag om brukervalg ivaretar ikke i tilstrekkelig grad ønsket om å skape en mer fleksibel og forutsigbar hjemmehjelpstjeneste for den enkelte bruker.

Alle kommuner som innfører konkurranseutsetting etablerer samtidig separate bestiller- og utførerenheter. Dermed skapes det større avstand mellom hjelper og beslutter. Skille mellom bestiller- og utførerenhet, kombinert med brukervalgmodell, stiller strenge krav til detaljeringsgrad og nøyaktighet i bestillingen.

DET BYGGES OPP

et omfattende byråkrati på kommunens side. Dette vil være svært kostnadskrevende og føre til at en større andel av pleie- og omsorgstjenestens midler vil gå til byråkrati og administrasjon. Systemet kan lett bli stivbent som en følge av at hjelperne strengt må holde seg til bestillingen. Det som nettopp kjennetegner hjemmetjenestens brukere er skiftende helse, dagsform og livsbetingelser og at de individuelle hjelpebehov er foranderlige og situasjonsavhengige. Ustabile hjelpebehov er en vesentlig del av omsorgshverdagen. Kontraktsstyring er lite egnet til å fange opp dette.

Hele 54 prosent av hjemmehjelpstjenestens brukere synes - selv i dagens system - at hjemmehjelperne har det for travelt og er stressede. I et system der de private selskapene bare får betalt for klart definerte oppgaver vil presset for å droppe den sosiale kontakten med brukerne øke vesentlig. Systemet baserer seg på en økonomisk rasjonalitet som ikke passer i omsorgstjenestene.

Brukerundersøkelser av kommunale hjemmetjenester viser at brukerne er lite fornøyd med antallet forskjellige hjelpere som kommer hjem til brukeren. Mange brukere har behov for både hjemmesykepleie og praktisk bistand.

Brukervalgmodellene skiller de to tjenestene, og dermed øker antallet hjelpere som kommer hjem til brukeren.

Vi har erfaringer for at konkurranseutsetting fører med seg at leverandører går konkurs eller trekker seg. Det private NOR trakk seg midt i kontraktsperioden fra driften av Vinderen Bo- og Servicesenter i Oslo. De hadde levert et for godt anbud til kommunen, og gikk med millioner i driftsunderskudd. Det ligger i sakens natur at en brukervalgmodell vil kunne inneholde et større antall små aktører, uten tilstrekkelig driftserfaring eller solid økonomisk fundament. Det skal være lave terskler for etablering av firmaer. Faren for «Vindern-situasjoner» er derfor større i en brukervalgmodell enn ved normal konkurranseutsetting. Det er særs uheldig å sende for eksempel demente og psykisk syke eldre mennesker ut i slike uklare og ustabile situasjoner.

DET HEVDES AT

brukervalg er godt egnet for å oppnå større valgfrihet og bedre tjenestekvalitet og at brukernes aktive valg og eventuelt skifte av leverandør i seg selv bidrar til å øke kvaliteten. En svensk studie av statsviter Tommy Möller viser at det å velge bort et alternativ man som kunde ikke er fornøyd med, i praksis ikke er et alternativ innen eldreomsorgen fordi de eldre ikke orker å bruke sin valgfrihet. Særlig de demente klarer verken å artikulere sine behov eller å kontrollere hvorvidt de får det de har krav på.

Brukervalgmodeller vil kunne gi bedre tjenester for noen få - ressurssterke - brukere, men samtidig vil det kunne gi dårligere tjenester for svært mange andre. De sykeste brukerne av tjenestene vil sannsynligvis ikke ønske/ha krefter til å gå inn i et aktivt brukervalg samtidig som andre ikke selv vil være i stand til å agere som kunder.

Det er galt å betrakte syke og demente mennesker som suverene konsumenter med evne til å ivareta sine interesser i et konkurranseutsatt marked på samme vis som ressurssterke 30-åringer som kjøper av hvitevarer og biler. Å være forbruker med krav og rettigheter er en krevende rolle.