KORSVEI: Akkurat nå er Venstres landsstyre samlet i Oslo for å diskutere om partiet skal gå inn i regjering. I så fall skiller Venstre-leder Trine Skei Grande også lag med Krf leder Knut Arild Hareide.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
KORSVEI: Akkurat nå er Venstres landsstyre samlet i Oslo for å diskutere om partiet skal gå inn i regjering. I så fall skiller Venstre-leder Trine Skei Grande også lag med Krf leder Knut Arild Hareide. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Venstres skjebnehelg

Å si nei til å regjere med Frp, betyr nei til regjeringsmakt

Trine Skei Grande har gode argumenter for å si ja. Men det har nei-siden også.

Kommentar

Et flertall i partiledelsen og stortingsgruppa i Venstre vil inn i regjering. Men landsstyret som er samlet i Oslo i dag for å avgjøre om partiet skal forhandle om å gå inn i regjering, er ikke overbevist.

Trine Skei Grande har i det siste reist land og strand rundt for å sondere stemningen i lokallagene. Tilbakemeldingen har ikke vært oppmuntrende. Trolig har hun blitt overrasket over hvor steil motstanden er mot å gå i regjering med Frp. I tillegg har VG sjekket med en rødlistet rase, Venstre-folk som har vært statsråder; fem er negative, mens Elbjørg Løwer sier hun er avventende.

Den siste gruppa bør man kanskje lytte ekstra nøye til, for de vet hva det koster å sitte i en flerpartiregjering og måtte bli enige fra time til time, dag ut og dag inn, ikke bare noen uker hver høst. De mener det politiske spennet blir for stort, og at Frps verdigrunnlag er så langt fra Venstres som man kan komme i norsk politikk.

Det er alvorlig for et lite verdiparti, hvis kjernevelgere holder enkelte verdier hellig.

Det kan virke som at jo lengre Venstre-folk er fra makta, både geografisk og i tid, desto mer negative er de til å regjere med Frp. Det kan selvfølgelig snus på hodet, at de som sitter nærmest makta er så sultne på statsrådposter at de ikke ser klart.

Men for å være like pragmatisk som partihøvdingen Johan Sverdrup tidvis kunne være; å si nei til å gå inn i regjering nå, er i praksis det samme som å si nei til å delta i regjering i overskuelig framtid.

Det er ikke noe alternativ.

Trine Skei Grande og Venstre har forlengst valgt side, og det er Venstre som har sørget for at Høyre/Frp-regjeringen er inne i sin andre periode. Partiet gikk til valg på fortsatt borgerlig regjering; riktignok for skams skyld med ønske om nok et Høyre-sentrum-samarbeid, men alle vet at det ikke er aktuelt. Erna har valgt Frp fremfor Venstre og sentrum.

Det er altså bare ett regjeringsalternativ for Venstre hvis partiet fortsatt har ambisjoner om regjeringsmakt. Og det er alternativet som Venstre i hele forrige periode var formell samarbeidspartner med, og som man fortsatt er budsjettpartner med.

Å gå inn i regjering kan sees som en naturlig konsekvens av valg som allerede er gjort.

Trine Skei Grande skryter til og med av at Venstre får til mer når det gjelder klima med Høyre og Frp. Venstre er ikke varme beundrere av Sylvi Listhaug, men pragmatiske Venstre-folk peker på at Ap er på samme restriktive asyl- og innvandringslinje som regjeringen. Innvandringsliberalerne er i mindretall på Stortinget uansett regjeringskoalisjon.

Men så handler det ikke bare om klima og innvandring. Noen vil til og med påstå at distriktspolitikk, landbruk og fiskeri er større kameler å svelge for Venstre-folk utenfor ring 2. Venstre har fortsatt en større sjanse til å bevege Erna og Siv gjennom sakssamarbeid i Stortinget, mener motstanderne av regjeringsdeltakelse.

De er dessuten bekymret for å skille lag med sentrumspartneren KrF og peker på at selv om Venstre går inn, vil regjeringen fortsatt være i mindretall.

Tilhengerne hevder naturligvis at innflytelsen er større på innsiden. Det følger enorm makt med å delta i regjering. Den enkelte statsråden og regjeringen samlet har stort spillerom i det daglige, og legger avgjørende føringer på stortingsvedtak også i mindretall.

En bonus ved å sitte i regjering, som få utenfor politikken snakker om, er at partiet får finansiert et helt apparat av statssekretærer og rådgivere. Man bygger opp kompetanse og tiltrekker seg flinke og ambisiøse folk. Spør Høyre som mistet en hel generasjon flinke politikere i åra partiet var utenfor regjeringskontorene.

Det er altså gode saklige argumenter på begge sider. Den følelsesmessige siden skal heller ikke undervurderes.. Det er uomtvistelig en større politisk forpliktelse å samarbeide i regjering enn i Stortinget. Det er heller ikke noe partiet bare kan teste ut; det vil hefte ved Venstre i overskuelig framtid.

Spørsmålet er om velgerne ser den forskjellen som så avgjørende. Mange har allerede tatt konsekvensen av Venstres tette samarbeid med Frp, både de som har forlatt partiet og de som har kommet til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook