Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å skaffe seg nye fiender

TIL TROSS FOR

at denne valgkampen er full av politisk sprengstoff om Irak, er det slående hvor like løsninger de to presidentkandidatene kommer med overfor velgerne. Begge legger vekt på at irakerne må bli mer selvhjulpne og få mer hjelp utenfra i sin søken etter nasjonal stabilitet.

Dessverre, det nytter nok ikke med denne oppskriften alene.

Begge kandidatene er blitt fanger av et verdenssyn som har gitt vår tids største utfordring en fundamentalt feil diagnose. President Bush' «globale krig mot terror» er et politisk hensiktsmessig slagord uten reelt innhold, som forvrenger mer enn det forklarer. Det skjuler det viktige faktum at en ideologisk borgerkrig innen islam vil sette glødende fanatikere opp mot moderate som føler seg stadig mer truet. Amerikanernes retorikk og framferd øker sannsynligheten for at de moderate til slutt vil slå seg sammen med de hellige krigerne i et voldsomt frontalangrep på USA.

SE PÅ HVA SOM

egentlig skjer i Irak. For en stadig større del av irakerne er deres «frigjøring» fra Saddam Hussein begynt å bli en utenlandsk okkupasjon som de forakter. Nasjonalisme blander seg med religiøs fanatisme til et ulmende hat. Tallet på irakere som deserterer fra de nye amerikansktrente sikkerhetsstyrkene er faretruende høyt, mens USAs militære operasjoner mot opprørsbyene trolig vil trappes opp og føre til en serie nye sivile tap og gi opprørerne enda større oppslutning.

Situasjonen kommer ikke til å bli lettere. Hvis president George W. Bush blir gjenvalgt, vil ikke våre allierte stille opp med mer penger eller flere soldater til den amerikanske okkupasjonen. Bush har mistet troverdighet blant andre nasjoner, som reagerer på hele hans tilnærming til krigen. Dessuten har britene redusert sin militære styrke i Irak. Polakkene vil gjøre det samme, og pakistanerne gjorde det nylig helt klart at de ikke kommer til å støtte en politikk i Midtøsten som de mener er dømt til å mislykkes.

I FOLKS BEVISSTHET

i den islamske verden så vel som i Europa, har Bush' politikk begynt å smelte sammen med statsminister Ariel Sharons politikk i Gaza og på Vestbredden. Godt hjulpet av anti-amerikanske følelser blir denne politikken i stor utstrekning karikert som en primitiv tillit til makt, basert på en halvkolonial holdning og med fordommer mot den islamske verden som drivkraft. Konsekvensen av å holde den samme kursen som er staket ut under Bush, blir trolig at USA fortsetter med sitt vågestykke uten særlig støtte fra andre nasjoner.

Denne globale ensomheten kan gjøre en gjenvalgt Bush-regjering mer utsatt for fristelsen til å kaste seg over en ny anti-islamsk allianse, noe som minner om Den hellige alliansen som dukket opp etter 1815 for å hindre en revolusjonær omveltning i Europa. Ideen om en slik ny hellig allianse er allerede lansert av folk som har spesielle interesser av å trekke USA inn i en langvarig konflikt med islam. Jeg tenker umiddelbart på Vladimir Putins støtte til Bush. En slik allianse kan også virke tiltrekkende på enkelte anti-islamske indiske ledere som vil hindre at Pakistan skal spille en dominerende rolle i Afghanistan. Likud-partiet i Israel kan forståelig nok føle seg fristet til å være med; selv Kina kan komme til å spille på lag.

FOR USA VIL

en ny hellig allianse bety økt isolasjon i en stadig mer polarisert verden. Det perspektivet lar neppe ekstremistene i Bush-administrasjonen seg affisere av. De kjemper en eksistensiell kamp mot islam og ønsker nok at USA skal gå til angrep på Iran, men bortsett fra det mangler de enhver forestilling om hvilken rolle Amerika bør spille i verden. Dette angår imidlertid de moderate republikanerne.

Dessverre er problemene USA står overfor i Irak langt mer sammensatte enn de løsninger demokratene har kommet med så langt i presidentstriden. Senator John Kerry nyter godt av å ha større tillit blant Amerikas tradisjonelle allierte ettersom han kan være villig til å revurdere en krig som han selv ikke har tatt initiativet til. Men det alene vil ikke få tyskerne eller franskmennene til å stille opp med mer penger eller flere soldater. I en kultur der det av bekvemmelighetshensyn er mulig å velge bort sikkerhetsansvar, har de store europeiske lederne vært rause med kritikk, men tilbakeholdne med å påta seg forpliktelser.

FOR Å FÅ

europeerne på banen må den nye administrasjonen, uansett hvilken, stille dem overfor noen strategiske valg. Europeerne må overbevises om at USA innser at man best kan påvirke et eventuelt utfall av den ideologiske borgerkrigen innen islam gjennom en utvidet stor-allianse (i motsetning til en polarisert hellig allianse). Midtøsten må innlemmes ved at regionens tre mest brennbare spørsmål blir tatt opp: Israel-Palestina-konflikten, kaoset i Irak og utfordringen med et urolig og potensielt farlig Iran.

Selv om disse spørsmålene er uhyre komplekse og må vurderes hver for seg, påvirker de hverandre. De må behandles parallelt og kan bare få en effektiv behandling dersom USA og Europa samarbeider og trekker inn de mer moderate muslimske statene. Et stort amerikansk-europeisk opplegg bør bestå av tre hovedpunkter.

DET FØRSTE

vil være en felleserklæring fra USA og EU der hovedlinjene for en fredsløsning mellom israelerne og palestinerne blir trukket opp. Detaljene overlates til forhandlerne. De viktigste elementene må være: ingen rett for flyktingene å vende tilbake; ingen automatisk godkjenning av grenselinjene fra 1967, men muligheter for territoriell kompensasjon dersom det blir endringer; bosettinger like innenfor grenselinjene fra 1967 innlemmes i Israel, men de som ligger mer enn noen kilometer inne på Vestbredden, oppgis for at palestinske flyktninger kan vende tilbake; Jerusalem skal være hovedstad for begge statene, og et demilitarisert Palestina bør ha et nærvær av internasjonale fredsbevarende styrker.

For det andre må EU være villig til å yte et vesentlig økonomisk bidrag til gjenoppbyggingen av Irak og til å sende et betydelig antall soldater for å redusere det amerikanske militære nærværet. Parallelt kan en del muslimske stater bli trukket inn i den israelsk-palestinske fredsprosessen, slik Pakistans statsminister Pervez Musharraf nylig foreslo. Dette vil føre til at okkupasjonen av Irak går over til et midlertidig internasjonalt nærvær, og det sittende marionettregimet vil få betydelig mer integritet. Men blir det ingen framgang i Israel-Palestina-konflikten, vil ethvert regime i Irak etter okkupasjonen være både anti-amerikansk og anti-israelsk.

For det tredje må USA og EU innlede samtaler med Iran om sikkerhetsspørsmål i regionen, som Irak, Afghanistan og spredning av atomvåpen. Det langsiktige målet må være at partene kommer fram til en gunstig avtale som utelukker at Iran går til anskaffelse av atomvåpen. Til gjengjeld må landet få økonomiske fordeler av normaliserte forbindelser med Vesten.

OMFATTENDE TILTAK

i disse baner vil tvinge de europeiske lederne til å ta stilling til følgende problemstilling: Hvis de ikke blir med, er det en fare for at de vil forsterke og legitimere amerikansk alenegang mens Midtøsten blir skjøvet inn i en enda dypere krise. USA kan komme til å angripe Iran alene eller ensidig trekke seg ut av Irak. I begge tilfeller ville det vært bedre for alle parter om flere hadde vært med på å ta beslutninger og delt byrdene.

© New York Times, norsk enerett

Dagbladet. Oversatt av Marit Jahreie

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media