Å skape familier er et kall

Renate har gitt to par det de ønsker seg aller mest i livet, men livet som norsk surrogat er ensomt.

VAKKER HISTORIE: «En av de vakreste nattahistoriene jeg vet er om en IM (intended mother) som hver kveld, fra barna var født, fortalte dem historien om deres eksistens. Hvordan hennes mage ikke virket, hvordan surrogaten ønsket å hjelpe og om hvordan de sammen brakte akkurat de to barna til akkurat deres mamma», skriver kronikkforfatteren som også er intervjuet i dagens utgave av Magasinet.
VAKKER HISTORIE: «En av de vakreste nattahistoriene jeg vet er om en IM (intended mother) som hver kveld, fra barna var født, fortalte dem historien om deres eksistens. Hvordan hennes mage ikke virket, hvordan surrogaten ønsket å hjelpe og om hvordan de sammen brakte akkurat de to barna til akkurat deres mamma», skriver kronikkforfatteren som også er intervjuet i dagens utgave av Magasinet.Vis mer
Debattinnlegg

Jeg tror det må kunne sammenliknes med det å få et kall. Det å vite i både hjerte og hjerne at dette er riktig. Jeg husker fremdeles godt den spede begynnelsen. Sene nattetimer foran pc-skjermen. Hva leter jeg etter? Hvor skal jeg lete? Hvor er de som kan noe om dette? For deretter å finne fram i jungelen og la hodet fylles av mer informasjon enn jeg visste at eksisterte om emnet.

Mine første frender fant jeg i USA. De hadde kunnskap om regler og lovverk, om de gode sidene ved surrogati og de mindre gode. Jeg sugde til meg alt, og leste og leste. Som misjonærer som får et kall, måtte jeg også se utover landets grenser. Her var det jo ikke lov. Ingen klinikker ville hjulpet meg om jeg hadde ønsket det aldri så mye. Slik det også er i dag.

Det er en ensom sak å være surrogat i Norge. Det er ikke noen fora for å treffe andre surrogater. Har man flaks, kan man kanskje treffe noen på utenlandske nettsteder. En av høydepunktene for meg var en langhelg i Wales for noen år siden. Der besøkte jeg Liz, en av gründerne av SurrogacyUK (SUK). Hun har selv vært surrogat fem ganger. Det var fantastisk å møte en erfaren surrogat i levende live. Å kunne snakke ansikt til ansikt med en som forsto ALT hva man gikk gjennom. Helgen var over så altfor raskt.

Her hjemme kan man jo snakke med venner og kjente, men jeg tror ikke man kan forstå, ikke fullt ut, før man har vært surrogat selv. I Norge er man dessuten «bannlyst» fra det gode selskap i Surrogatiforeningen, for der er det bare plass til foreldre. For ikke å snakke om at de fraråder tradisjonell surrogati, som er mitt hjertebarn innenfor surrogati. Andre surrogater, som jo finnes her og der, har det vært vanskelig å komme i kontakt med. Det er veldig hysj-hysj. Man skal ikke snakke så høyt om hva man driver med. Man kunne jo fått staten på nakken. Slik vi har sett i saker både fra India og der hvor det står to fedre på fødselsattesten. Jeg skjønner godt at folk er redde for å være for åpne om sin situasjon, men det burde jo ikke være slik. Å få et barn er noe man burde kunne rope fra det høyeste fjell, i pur glede. Ikke noe som burde hemmeligstemples.

Når jeg nå, etter 11 år i surrogatiens verden, leser Prop. 105 L (2012—2013) om «Etablering av morskap», kjenner jeg at ting ikke går framover slik jeg skulle ønske. Fremdeles er morskap opphøyd på en pidestall. Når de nå vil lovfeste at barnets mor må oppgis, så angriper de surrogati fra feil retning. Norsk lov sier at selv om en kvinne har fått donert egg, så er det fødekvinnen som er mor. Når et par, eller enslige, får barn via surrogati der det er eggdonor involvert, så vil de altså oppgi fødekvinnen, som er uten juridisk, sosialt og genetisk morskap til barnet, som mor likevel. Jeg er helt klart for åpenhet. Jeg mener, som de også gjør i denne proposisjonen, at et barn bør kjenne sitt opphav. Jeg er for åpen eggdonasjon og sæddonasjon. Da mener jeg ikke «åpen» som i Norge, at barnet har rett til å vite navn på donor etter fylte 18 år, men åpen fra før unnfangelsen. Jeg tror at åpenhet vil forenkle hele surrogatiprosessen for barnets del, som jo er den aller viktigste personen. Dersom et barn vokser opp og vet alt om sin tilblivelse, vil det da ikke være enklere å godta det?

En av de vakreste nattahistoriene jeg vet er om en IM (intended mother) som hver kveld, fra barna var født, fortalte dem historien om deres eksistens. Hvordan hennes mage ikke virket, hvordan surrogaten ønsket å hjelpe og om hvordan de sammen brakte akkurat de to barna til akkurat deres mamma. Man trenger ikke staten til dette. Derimot så trenger man åpenhet og man trenger aksept.

(«Jeg kan gjøre det billigere enn i India, under langt tryggere forhold» - Les hele intervjuet med Renate i Magasinet.)

Fellesorganisasjonen (FO) sier i proposisjonen at Norge ikke må la seg presse av at enkelte benytter metoder for assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Jeg synes det er langt bedre å akseptere at eggdonasjon og surrogati er kommet for å bli, også i Norge. Det er bedre for alle parter med et godt regulert regelverk i Norge, som er til det beste for alle involverte.

I stedet mer eller mindre tvinger man mennesker ut av landet og det er ikke alltid til det beste for verken foreldre eller barn. USA har lang fartstid bak seg som surrogatnasjon, men heller ikke der er man ufeilbarlig og også der trenger man nasjonale retningslinjer. Canada har et system som på mange måter er likt Norges når det gjelder helse. Der har de fått til surrogati på en god måte, regulert, ukompensert (likevel mener jeg at man bør kompenseres) og der begge parter tas hensyn til uten at det har blitt kommersialisert. Norske politikere og organisasjoner trenger å løfte blikket sitt bort fra India og se på de land som tillater surrogati som har et system mer likt vårt eget. Det sies i proposisjonen at man skal forhindre handel med barn. Flott! Ingen vil dette. Men surrogati i Østen er langt mer handel med mennesker enn surrogati i Vesten noensinne har vært. Mens vestlige kvinner er utdannet, selvforsørgende og uten et basalt behov for den kompensasjonen de mottar, så er gjerne kvinner i Østen det motsatte. Man kan ikke basere et forbud mot norsk surrogati på India alene?

Dessuten: Hvor mange surrogater har egentlig de høye herrer snakket med? Vet de noe om hva som er drivkraften bak surrogati? Har de opplevd barnløshet selv?

Som norsk kvinne og surrogat har jeg all rett til å bestemme selv hva jeg gjør med min kropp, så lenge det ikke går ut over andre. Det å være surrogat er et meget enkelt, men likevel et meget vanskelig valg. Å føle at det er riktig, som er det enkle, ble etterfulgt av år med research, samtaler og tanker rundt temaet. Det er ikke gjort i en håndvending. Dermed finner jeg det merkverdig at noen skal vite bedre enn meg, hva som er riktig å gjøre, for meg.

Jeg har bidratt til å skape familier. En lykkelig omstendighet, som ikke er noe mindre lykkelig enn om det skulle blitt gjort på gamlemåten mellom mann og kvinne. Jeg har gitt to par det de har ønsket seg aller mest i livet. For det gir jeg meg et klapp på skulderen og sier til meg selv: job well done!

(«Jeg kan gjøre det billigere enn i India, under langt tryggere forhold» - Les hele intervjuet med Renate i Magasinet.)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.