INGEN HOMOFILE? LA Galaxys Robbie Rogers er den eneste homofilie på internasjonalt toppnivå som kronikkforfatteren kan komme på. Finnes det ikke flere? Foto: NTB scanpix
INGEN HOMOFILE? LA Galaxys Robbie Rogers er den eneste homofilie på internasjonalt toppnivå som kronikkforfatteren kan komme på. Finnes det ikke flere? Foto: NTB scanpixVis mer

Å skjule sin seksuelle orientering

Bare de siste månedene har det vært flere saker i norsk fotball som tyder på at det kan være vanskelig å stå frem som homofil i Tippeligaen.

Meninger

De siste ukene har det, i norske aviser, vært mye fokus på homofili og homofobi i norsk toppfotball. Det er ingen åpent homofile fotballspillere i Tippeligaen i dag. En spørreundersøkelse gjennomført av Idrettsutøvernes fagforbund (NISO) viser at om lag halvparten av spillerne i Tippeligaen mener det vil være vanskelig for mannlige elitespillere å stå fram som homofile i det norske fotballmiljøet. Denne undersøkelsen tyder kanskje på at det er homofile spillere i Tippeligaen i dag som velger å ikke stå frem, men holder sin seksuelle legning skjult for offentligheten.

Det er kanskje resultatene fra denne undersøkelsen som har ført til den nyeste debatten om homofili i norsk toppfotball - nå kan man nemlig tippe på hvilken klubb i Tippeligaen som får den første homofile fotballspilleren. I denne oddslista blir det anslått at Vålerenga, Molde eller Rosenborg har størst sannsynlighet for å bli den første klubben i Tippeligaen med en åpent homofil spiller. Dette er i beste fall useriøst fra bettingselskapets side, i verste fall kan det tenkes å skape et økt press blant spillerne i disse klubbene til å stå frem, ettersom homofili i dette tilfellet blir brukt som et PR-stunt.

Homofili og homofobi er ikke bare et aktuelt (og problematisk) tema i norsk fotball. I fotballverden internasjonalt er det svært få åpne homofile spillere. Med utsagn som tidligere FIFA president Blatters anbefaling om at homofile spillere bør frastå fra sex i forbindelse med VM i Qatar, er det grunn til å stille spørsmål rundt hvor inkluderende og åpen fotballen faktisk er. Per dags dato vet jeg selv bare om én åpent homofil profesjonell fotballspiller på høyt internasjonalt nivå, nemlig Robbie Rogers i LA Galaxy. Rogers kan også potensielt bli den eneste åpent homofile fotballspilleren under herrenes fotball-VM i Qatar i 2022. Hvorfor er det slik? Finnes det ikke flere homofile fotballspillere?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likestillingskampen for homofile, lesbiske og transseksuelle har selvfølgelig ikke kommet like langt i alle deler av verden, men Norge som nasjon blir jo ofte betegnet som en verdensmester på området. Vi har blant annet et lovverk som skal beskytte personer mot diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Videre har Norges Idrettsforbund (NIF) selv nedfelt i sitt idrettspolitiske dokument at norsk idrett som helhet skal ha en nulltoleranse for diskriminering og trakassering av mennesker basert på deres seksuelle orientering. Hvorfor mener da så mange norske profesjonelle fotballspillere at det vil være vanskelig å stå frem som homofil i dagens fotballmiljø? Hvilke kulturelle faktorer gjør norsk fotball til et problematisk miljø å være åpent homofil i?

Fotballmiljøet, både internasjonalt og i Norge, er svært maskulint og har tradisjonelt vært basert på et verdigrunnlag og kultur preget av hvite, heterofile arbeiderklassemenn. Homofile, og andre aktører som viker fra normen i dette miljøet kan oppleve fotballen som ubehagelig, upassende, eller til og med uforenelig med sin legning og kjønnsidentitet.

Bare de siste månedene har det vært flere saker i norsk fotball som tyder på at det kan være vanskelig å stå frem som homofil i Tippeligaen. Under 16. mai kampen i år ønsket Brann å bruke regnbueflagget som cornerflagg. Norges Fotballforbund (NFF) sa nei til dette med begrunnelse i et internasjonalt regelverk som skal holde politiske markeringer unna fotballbanen. Men handler egentlig homofili bare om politikk? Handler det ikke også om grunnleggende menneskerettigheter?

Et enda ferskere eksempel på den problematiske kulturen kommer fra kampen mellom Sandnes Ulf og Bærum i juni, hvor en av Bærums spillere brukte ordet «homo» som et skjellsord rettet mot en av motspillerne på Sandnes Ulf. Dommeren i kampen slo hardt ned på dette og svarte med å gi Bærumsspilleren rødt kort. Selv om Bærum Sportsklubb selv har gått ut på Twitter og andre sosiale media og tatt avstand fra denne typen verbal trakassering, tyder kommentarfelt og forum i de store nasjonale avisene på at mange fotballfans ikke helt ser problemet med å bruke «homo» som et skjellsord under fotballkamper.

Fotball foregår, som de fleste idretter, i en enkjønnet kontekst. Det er guttelag og jentelag, menn konkurrerer mot andre menn og kvinner mot andre kvinner. Heteronormativitet kan derfor bli essensielt i manne-fotballens machokultur. Både fotball og andre idrettsmiljøer gir menn muligheter til enkjønnet samvær med andre menn, både i garderoben, på reise og på trening. Idrettsutøvere kommer tett innpå hverandre og tilbringer mye tid sammen. Som en konsekvens av den store mengden homososialt samvær kan det ofte bli viktig å markere en avstand til homoseksualitet. Homofili kan slik oppfattes som en truende faktor for den dominerende identiteten som heteroseksuell og maskulin fotballspiller.

Slik kulturen og holdningene ser ut til å være i norsk fotball i dag skjønner jeg godt at det ikke er noen spillere i Tippeligaen som er åpent homofile. Hvorvidt det er norske toppfotballspillere som er homofile og skjuler sin seksuelle orientering i dag er vanskelig å spekulere i. Om det er én spiller eller femti har ingen betydning - men om kulturen i norsk fotball er så lite tolerant at idrettsutøvere opplever at de må skjule sin seksuelle orientering, bør nok fotballmiljøet og fotballgutta ta et oppgjør med seg selv, sine supportere og sin kultur.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook