- Å skrive er å lytte

Jon Fosse (42) synes det er en påkjenning å se sine egne stykker. Derfor var han ikke til stede på sin egen urpremiere på Det Norske Teatret i går kveld.

- Hvordan var det å se «Vakkert»?

- Det er blitt en fin produksjon, men det ville jeg jo sagt uansett. For meg er det ikke så fatalt lenger hvordan hver enkelt oppsetning går. Men en oppsetning er en så svær sak at du alltid håper at det skal gå bra. Når alle har gjort sitt beste, kan vi ikke annet enn å be til gudene om at magien skal komme.

- Har du vurdert å instruere dine egne stykker?

- Nei. Eller, jeg har jo lyst, men det er en så stor jobb og et slit i månedsvis, og altfor sosialt. Det beste ved å være forfatter er freden og roen når jeg skriver.

Mye angst

Og skrive gjør han, i et imponerende tempo. 35 bøker er det blitt siden debuten i 1983, deriblant over tjue teaterstykker.

- Jeg har lyst til å skrive mindre, sier han.

- Jeg mener å publisere mindre, retter han seg selv etter en liten pause.

- Før kunne jeg skrive mens verden raste rundt meg, nå er jeg fullstendig avhengig av ro og konsentrasjon.

- Har du vært rammet av skrivesperre noen gang?

- Nei. Jeg har hatt mange typer angst, men aldri prestasjonsangst. Jeg er trygg på talentet mitt, det har jeg alltid vært, uavhengig av omgivelsene. Jeg lytter mye. Det å skrive er å lytte.

- Til hva da?

- Jeg vet ikke. Nei, det vet jeg ikke.

Språket i farger

- Hva leser du selv, hvilke forfattere blir du inspirert av?

- Jeg er norsk og bakgrunnen min er norsk, så Ibsen ligger naturligvis i bånn. Han er nesten en slags premissleverandør. Men hvis jeg skal trekke fram mine favoritter fra hjertet må jeg nevne Tsjekhov og Beckett. Og Tennessee Williams. Han har en sånn fin følsomhet og skjørhet i stykkene sine. «Glassmenasjeriet» er et av de nydeligste stykkene jeg vet om. Ellers har jeg en hang til klassikerne, «Don Quijote» kan jeg lese om og om igjen. Nylig leste jeg «Hamlet», som jeg har lest før både på norsk og engelsk. Men denne gangen slo jeg opp hvert eneste ord. Det var en betydelig jobb, jeg holdt på lenge. Shakespeare er nesten en slags premissleverandør for dramatikere han også.

- Instruktør Runar Hodne sier at du minner ham om Shakespeare?

- Sier han det. Jo, «Nokon kjem til å komme» er et lite, lukket univers som samtidig er uendelig stort og ikke helt realistisk.

- Hva synes du om at Nationaltheatret har valgt å spille «Nokon kjem til å komme» på bokmål?

- Det var veldig fint å høre stykket oversatt. Klangen ble veldig annerledes. Jeg har ikke tenkt så mye over hvilken stemning språket bærer i seg før. Jeg hørte forskjellen i farger: På nynorsk var «Nokon kjem til å komme» litt brunt og lilla, på bokmål ble det mer gul og hvitt, sier Fosse.