49 NASJONER: Per Petterson er utgitt i 49 land. «Ut og stjæle hester» drar resten av katalogen med seg. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
49 NASJONER: Per Petterson er utgitt i 49 land. «Ut og stjæle hester» drar resten av katalogen med seg. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Å skrive er det eneste jeg kan»

Verden venter i spenning på Per Pettersons nye roman.

Les utdrag fra «Jeg nekter» her.

Per Petterson (60) sliter med ordene. Han har vært bibliotekar og bokhandler, skritt på veien til det som skulle bli yrket hans. Og gjøre ham verdensberømt.

Men det er ikke helt riktig når Petterson påstår at det eneste han kan, er å skrive. Han er bonde også, og kan etter hvert mye om både det ene og det andre, fra hesjing av høy til stell av dyr. Det er likevel klart at skrivingen er det viktigste, og den jobber han iblant tungt med.

—Jeg merker hvordan jeg stopper opp og tenker at dette klarer jeg ikke. Kreftene er slutt. Men så tenker jeg at hvis jeg skal være forfatter, må jeg skrive bøker. Får jeg ikke ferdig boka, er jeg ikke lenger en forfatter.

—Men nå går det bra. Den nye boka er ferdig.

—Jeg har kalt den for «Jeg nekter». Den handler om to venner, Tommy og Jim. Dels foregår den i den perioden som går igjen i flere av bøkene mine, 1969-1970-1971. Men den har også en handling fra 2006. Hvert kapittel har et navn og en tidsangivelse, for eksempel «Jim september 2006». Den metoden har jeg ikke brukt før. Jeg veksler mellom jeg-form og han-form. Jeg har forsøkt å se personene både innenfra og utenfra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Hva oppnår du med det?

—Poenget er at forskjellige folk har alternative erindringer om hva som egentlig har skjedd. Det er mye feilhusking og fortrengning.

—Fins det andre hovedpersoner enn Tommy og Jim?

—Det er noen søstre og noen mødre med i bildet, og dermed noen relasjoner som er nye for meg. Jeg skriver om far og sønn, mor og sønn, bror og søster. Forholdet mellom foreldrene. I det hele tatt familien med tilliggende herligheter. Forholdet til naboer og venner. Pluss dette tette vennskapet som etter hvert blir ganske komplisert. Det er mange slagskygger over landskapet. Ting som ikke blir snakket om. Som bare ligger der og ulmer.

—Du bruker både mannlige og kvinnelige stemmer i boka?

—Jeg prøver ut noen ting jeg ikke har gjort før. Jeg skriver om mye rart. Mora for eksempel drar til sjøs. Hun stikker rett og slett av. Det er en verden jeg ikke har visst så mye om, og det er spennende.

—Kan boka sammenliknes med noen av dine tidligere bøker?

—Ikke av meg, i hvert fall. Det er ganske voldsomme ting som skjer. Den er også ganske personlig. Jeg har tilegnet den til min beste venn, sier Per Petterson.