PÅ LILLEHAMMER: I dag møter Nicole Krauss sin norske kollega Linn Ullmann til en samtale på Norsk Litteraturfestival. — Jeg får ofte høre at «tap» er mitt tema. Men jeg forsøker også å skrive om de utrolig mange måtene man kan takle tapet på, sier hun.
Foto: Fredrik Wandrup
PÅ LILLEHAMMER: I dag møter Nicole Krauss sin norske kollega Linn Ullmann til en samtale på Norsk Litteraturfestival. — Jeg får ofte høre at «tap» er mitt tema. Men jeg forsøker også å skrive om de utrolig mange måtene man kan takle tapet på, sier hun. Foto: Fredrik WandrupVis mer

- Å skrive gir meg frihet

Men Nicole Krauss (37) sliter med sin fjerde roman.

LILLEHAMMER (Dagbladet): Nicole Krauss kommer direkte til Lillehammer fra New York, der hun bor sammen med ektemannen og forfatteren Jonathan Safran Foer og deres to små sønner.

For norske lesere er hun kjent for sine tre første romaner, særlig verdenssuksessen «Kjærlighetens historie». Krauss er oversatt til 35 språk, men synes ikke å være særlig berørt av suksessen.

Hun møter med et vennlig smil og forklarer beskjedent at hun ikke har noe spesielt forhold til temavalget på årets utgave av Norsk Litteraturfestival, penger. I øyeblikket forsøker hun å få sving på sin fjerde roman. Men hun gjør det aldri lett for seg.

- Jeg vil for all del ikke skrive den samme romanen to ganger, sier hun.

- Jeg er opptatt av at hver bok skal være annerledes enn den forrige. Fra roman til roman kommer jeg inn i en blindgate, en slags innhegning. Da må jeg finne en ny vei ut. Jeg kan heller ikke tenke på hva slags bok jeg tror folk ønsker seg. Selv om jeg visste det, er det noe jeg må holde på avstand. Jeg må legge ut på en ny reise, finne nye rom. Jeg må rett og slett skrive den boka jeg har lyst til å dele med mine lesere og håpe at de vil ha den.

Nicole Krauss har aldri hatt noe «ordentlig yrke». Hun har vært forfatter hele sitt liv. Først poet, inntil hun på et visst tidspunkt begynte på sin første roman. Siden har hun aldri sett seg tilbake.

- Hvorfor er det akkurat forfatter du er blitt?

- Jeg har følt meg tiltrukket til skriving helt siden tidlig i tenåra. Jeg husker da jeg var fjorten år gammel. Jeg fant noe i skrivingen som ikke eksisterte noe annet sted. Den ga meg en mulighet til å skape meg selv, gi meg en identitet. Ved å skrive kunne jeg bestemme hvem jeg ville være og hva jeg skulle konsentrere meg om i tilværelsen. Den var et tomt rom som jeg gikk inn i og fylte.

- Var du også en ivrig leser?

- Jeg leste alt mulig. Jeg hadde en enorm sult på bøker. Noen ganger kan jeg være misunnelig på forfattere som forteller at de leste alle klassikerne da de var unge. Slik var det ikke med meg. Men jeg tror også det har en verdi at det er litt tilfeldig hva man snubler over. Både lesingen og skrivingen hadde en frigjørende kraft. Lesingen er på en måte en flukt, men den er også en måte å lande på, å komme fram til steder du ellers ikke ville funnet.

De første forsøkene på å skrive dikt gjorde Nicole Krauss da hun møtte en eldre kamerat i de seine tenåra. Han skrev dikt til henne og hun skrev til ham.

- Vi spilte faktisk hovedrollene i «Romeo og Julie» sammen, sier hun.

- Vi var ikke kjærester, men vi opplevde gleden ved å skrive sammen. Siden skrev jeg poesi i mange år. Veldig direkte og åpne dikt. Jeg opplevde det som risikabelt og intenst, på en positiv måte.

- Du fikk også kontakt med den russiske nobelprisvinneren Joseph Brodsky?

- Jeg kom til California for å studere og så at en nobelprisvinner skulle opptre. Jeg ante ikke hvem han var. Jeg gikk for å høre på ham og opplevde den mest fantastiske gjennomgangen av dikt jeg har hørt noen gang. Han analyserte Auden og Eliot. Jeg hadde aldri hørt noen snakke om poesi på den måte før. Han låste opp diktene. Den tredje kvelden han foreleste, fikk jeg den sinnssyke ideen at jeg skulle gi ham noen av mine dikt. Neste morgen ringte han meg og ba meg komme innom. Vi snakket sammen i åtte timer. Han lærte meg utrolig mye om litteraturens muligheter. Jeg spurte hvorfor han brukte så mye tid på meg. Han svarte: «Jeg vet hvem du er og hvem du skal bli.» Etter at han døde i 1996, reiste jeg til St. Petersburg og lagde et radioprogram for BBC, tatt opp hjemme i leiligheten der han vokste opp og beskriver i essayet «Ett og et halvt rom». De som bodde der, ante ikke hvem han var.

På et visst tidspunkt forlot Nicole Krauss poesien og begynte på sin første roman.

- Jeg synes fortsatt det er litt mystisk, sier hun.

- Jeg følte at skrivingen begynte å kollapse under meg. Jeg kjente ikke den friheten jeg hadde følt tidligere. Følte ikke at jeg fikk diktene til å si noe nytt. Jeg måtte gjøre noe. Dermed begynte jeg på den romanen som ble «Mann går inn i et rom». Jeg opplevde det å hengi seg til romanen som å finne et nytt hjem. Slik har det egentlig alltid vært med meg og skrivingen, den har vært en bevegelse fra fangenskap til frihet.

- Jeg har hørt at du har et skilt over skrivebordet ditt der det står «Det blir ikke lettere»?

- Det er riktig. Romanen som kunstform er ikke så tydelig definert. Den kan være alt mulig. Kanskje gir dette for stor frihet. På en annen side er det en enorm utfordring. Forfatteren må skape formen på ny hver gang. For hver bok har jeg mer erfaring. Jeg vet mer. Jeg ser problemene som kommer til å tårne seg opp underveis.

- Du har sammenliknet diktet med et rom og romanen med et hus?

- Jeg liker det bildet. Men som romanforfatter bygger jeg huset innenfra. Det er som om jeg setter inn dørklinken før døra og døra før rommet. Jeg har flere ingeniører i familien, kanskje er dette noe genetisk. Jeg liker å konstruere.

- Har du en plan på forhånd?

- Aldri. Jeg bruker mange stemmer i bøkene mine. Jeg prøver meg fram til jeg finner en som passer. Så setter jeg stemmene opp mot hverandre. Jeg er interessert i de ekkoene og mønstrene som oppstår når de møter hverandre. Både på overflaten og i dypet. Det er som musikk med forskjellige instrumenter som skal passe sammen. Eller spille mot hverandre.

De tre romanene Nicole Krauss har skrevet, bærer preg av at alle hennes fire besteforeldre var jødiske utvandrere fra Europa, henholdsvis Tyskland, Ukraina, Hviterussland og Ungarn. Bøkene er skrevet i spennet mellom historien og nåtida, mens hun lar små og store fortellinger virvle gjennom romanen.

- Noen ganger fins det sammenhenger mellom det som skjer, andre ganger kan det synes tilfeldig. Jeg er redd for enkle løsninger. Jeg skriver om usikkerheten som gjennomstrømmer livene våre og hvordan man kan leve med den. Man må kunne hengi seg til livet uten å vite om man alltid har gjort de riktige valgene. Rainer Maria Rilke skriver i «Brev til en ung dikter» at man «må lære seg å elske spørsmålene i sitt indre.» Alt går ikke opp i romanene mine.

- Du har vært sterkt opptatt av kunsthistorie, særlig Rembrandt?

- Hans selvportretter har nesten vært en besettelse for meg. For et ansikt! For en karakter! Du kan kikke på dem i timevis. Han forteller historien om seg selv på en brutalt ærlig måte. På slutten var han helt nede. Men han beholder verdigheten.

- Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å være forfatter?

- Jeg har stilt meg selv spørsmålet. Men jeg har ikke gjort annet enn å skrive hele livet. Mulighetene til å endre på dette, blir færre og færre. Jeg trives med å være forfatter. Å skrive romaner er en enorm trening i livet.

- En trening til hva?

- Til å forstå mennesker og ha medlidenhet med dem. Min faste overbevisning er at vi trenger romaner og dikt. Den forandrer oss. Vi mennesker har for få liv til å utnytte alle mulighetene vi har i oss. Bøkene kan være til hjelp. De gir oss muligheten til å møte andre mennesker i glede og smerte. Jeg er overbevist om at uten litteraturen ville verden vært et mye mer brutalt sted å oppholde seg.