Å skrive godt om det onde

Hva kan Hannah Arendt si oss i dag, etter vårt eget møte med ondskapen 22. juli 2011? spør Erle Marie Sørheim.

PROFESSOR OG REPORTER: Hannah Arendt var en anerkjent politisk tenker da hun i 1961 reiste til Jerusalem for å rapportere for The New Yorker. I Margarethe von Trottas film spilles hun av Barbara Sukowa. Filmen har norgespremiere fredag.
Foto: Filmweb.
PROFESSOR OG REPORTER: Hannah Arendt var en anerkjent politisk tenker da hun i 1961 reiste til Jerusalem for å rapportere for The New Yorker. I Margarethe von Trottas film spilles hun av Barbara Sukowa. Filmen har norgespremiere fredag. Foto: Filmweb.Vis mer
Meninger

IDEER: En maidag i 1960 utenfor Buenos Aires. Den tidligere SS-Obersturmbannführer Adolf Eichmann er på vei hjem fra jobb. I det han går av bussen blir han overfalt og lempet inn i en ventende kassevogn. Eichmann forstår med en gang hva som har skjedd, og sier på hebraisk at han vet han har blitt fanget av israelerne. Etter femten år har fortida innhentet ham og en av tidenes mest omtalte rettssaker kan begynne.

Margarethe von Trottas biografiske film om Hannah Arendt og Eichmann-saken begynner nettopp med denne scenen, før vi forflyttes til Arendts New York-leilighet hvor hun har bodd etter sin strabasiøse flukt fra Europa i 1941. I det hun får høre om Eichmanns arrest står det klart for Arendt at hun må reise til Israel og dekke rettssaken. Som anerkjent politisk tenker og skribent gir The New Yorker henne oppdraget, og dermed kan Arendt begynne på det som vil bli hennes mest kontroversielle bok.

Von Trottas film klarer både å være et underholdende tidsbilde og en innføring i Arendts arbeid. Men filmens kanskje største forse er at den gir tilskueren lyst til å lese mer av en av 1900-tallets viktigste tenkere.

Med «Eichmann i Jerusalem» skapte Arendt en furore hun ikke var forberedt på. Arendts tekst, men også hennes person, ble utsatt for massiv kritikk. Det som skar flest som papirkutt i øyet var Arendts påpeking av at de lokale «Jüdenräte» (Jøderådene) i Europa hadde samarbeidet med nazistene, enten for egen vinnings skyld eller av ren naivitet, og dermed gjort jødeforfølgelsene enklere. Som hun skrev: «Hvis jødene ikke hadde vært organisert, ville ikke like mange ha dødd.»

Arendts ofte svarte humor og lite sentimentale tone var også vanskelig for mange å svelge, og selv nære venner av Arendt, som hennes kollega Hans Jonas, vendte henne ryggen.

Der andre ville se på Eichmann som et monster, så Arendt en «skrivebordskriminell» som verken var en av de mest ihuga antisemittene, noe som har blitt bestridt fra flere hold, eller særlig intelligent (her har derimot ingen imøtegått henne). I «Eichmann i Jerusalem» fastslår Arendt at Eichmann var «genuint ute av stand til å ytre en eneste setning som ikke var en klisjé» og «jo lenger man hørte på ham, jo mer åpenbart ble det at hans manglende evne til å snakke var nært knyttet til hans manglende evne til å tenke, nemlig, fra et annet menneskes ståsted».

Det er slike utlegninger som fører henne fram til tesen om ondskapens banalitet: Ondskapen har ingen dybde, ingen grunnleggende prinsipper den kan utledes fra. Den kjennetegnes ved å være et fravær av selvstendig tenkning, en mangel på refleksjon og bevisst språkbruk. Og derfor kunne vanlige tyskere, som ikke var fanatiske antisemitter, utføre skrekkelige handlinger fordi de anså det som en plikt å utføre ordre. Samtidig var ofte egne karriereambisjoner en drivende motivasjon, som i Eichmanns tilfelle.

Arendt støttet Israels rett til å gå til sak mot Eichmann og var enig i dødsdommen, men ytret seg også kritisk til Israels statsoverhode David Ben Gurions iscenesettelse av rettssaken, som hun mente han brukte for å legitimere egen politikk.

I Israel har derfor boka forblitt kontroversiell og ble ikke utgitt på hebraisk før i 2000, på det lille, uavhengige forlaget Babel. Men forlegger Sharon Rotbard kan fortelle at forhistorien ikke var så entydig.

- Da vi skulle gi ut boka i 2000 ringte Boaz Evron (en kjent israelsk politiker, oversetter og journalist) og fortalte at han hadde oversatt boka rett etter at den ble utgitt i 1963. Den hebraiske versjonen var klar til å trykkes, men da ble forlaget oppringt personlig av statsminister Ben Gurion, som stoppet utgivelsen. Han var forståelig nok uenig i Arendts kritikk av ham selv og Israel og var redd boka skulle ha negative virkninger på folkets moral.

I Norge har Arendts bøker naturligvis aldri vært like kontroversielle, selv om faktaene hun framlegger om hvordan Danmark klarte å redde storparten av sin jødiske befolkning mens norske politimyndigheter var medløpere, er nedslående lesning for nordmenn også sytti år etterpå.

Men i lys av rettssaken mot Anders Bering Breivik har boka, dessverre, fått ny aktualitet i Norge. De to rettssakene har en rekke likhetstrekk. Begge vekket enorm internasjonal interesse, og begge satte rettssystemene i landene på prøve fordi det var saker uten presedens i tidligere dommer.

Selv til denne dag er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden i Israel.

I Tom Egil Hverven og kunstner Sverre Mallings bok «Terrorens ansikt» skriver Hverven en artikkelrekke fra rettssaken i Arendts ånd, selv om hun merkelig nok er utelatt fra litteraturlista. Den «skrivebordskriminelle» og barnemorderen Breivik kan tilsynelatende virke ytterst forskjellige, men i Arendt og Hvervens rettsreferater dukker også interessante paralleller fram. Begge forbryterne kom fra middelklassehjem, men av den skjult mislykkede sorten, og ingen av dem var ledere; de var tapere, uten fullført skolegang og med lite suksessfulle jobber før SS eller gutterommet innhentet dem og ga dem en utvei.

Men den kanskje mest interessante likheten mellom de to er deres anstrengte forhold til sitt eget språk. Hverven påpeker hvordan Breivik snakker i et «merkelig, stivt språk, med fremmedord han ikke helt behersker» og viser hvordan Breivik, blant svært mye, misforstår dekonstruksjons-begrepet som han var så glad i å benytte seg av under rettssaken.

Arendt, på sin side, bygger mye av sin tese på Eichmanns avpersonaliserte og klisjépregede språkbruk. I et tilfelle kommer han til kort når dommeren ikke forstår hans (gale) bruk av et ordtak. Eichmann klarer ikke å komme på noen annen formulering og unnskylder seg med at «byråkratispråk er mitt eneste språk». Det er som om han har dehumanisert seg selv gjennom språket. Han forsøker også å rettferdiggjøre seg selv ved å påberope seg Kants moralske prinsipp, men han har, slik Arendt godt viser, helt misforstått prinsippet.

Eichmanns byråkratispråk og Breviks data- og prosentbaserte formuleringer viser derfor til noe av det samme, og gir Arendt rett: Ondskap uttrykker seg ofte på banalt og feilaktig vis.

• Erle Marie Sørheim er bok- og tegneserieanmelder i Dagbladet.

Hannah Arendt (1906-1975): Tysk politisk teoretiker av jødisk opprinnelse. Studerte i Magderburg og Heidelberg, med filosofene Martin Heidegger og Karl Jaspers som veiledere. Flyktet i 1933 fra Nazi-Tyskland, først til Frankrike, deretter til New York. Ble amerikansk statsborger i 1951. Blant hennes mest kjente bøker er «Vita Activa - det virksomme liv», «Eichmann i Jerusalem» og «On the Origins of Totalitarianism».
Hannah Arendt (1906-1975): Tysk politisk teoretiker av jødisk opprinnelse. Studerte i Magderburg og Heidelberg, med filosofene Martin Heidegger og Karl Jaspers som veiledere. Flyktet i 1933 fra Nazi-Tyskland, først til Frankrike, deretter til New York. Ble amerikansk statsborger i 1951. Blant hennes mest kjente bøker er «Vita Activa - det virksomme liv», «Eichmann i Jerusalem» og «On the Origins of Totalitarianism». Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.