Å skrive med risiko

Etter andre bind i Karl Ove Knausgårds gigantverk kan det ikke lenger være tvil om at prosjektet er problematisk. Heller ikke om at det representerer noe fundamentalt nytt.

GIVENDE: Forfatter Karl Ove Knausgård har valgt å skrive en bok som knapt nok ligner på noen andre. Den oppleves enormt givende å lese. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
GIVENDE: Forfatter Karl Ove Knausgård har valgt å skrive en bok som knapt nok ligner på noen andre. Den oppleves enormt givende å lese. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| ANMELDELSE: Mandag ble Karl Ove Knausgård nominert til Bragerprisen for «Min kamp 1». Men leste noen juryens uttalelse? Etter noen innledende krummelurer nærmet komiteen seg poenget: prosjektets egenart. Knausgård går «tettere på et menneske» enn vanlig.

 «Han utleverer sin hovedperson og sine omgivelser med nådeløst, men åpent blikk. At forfatteren åpenbart er sterkt forankret i sin egen biografi, gir romanen snarere et allmenngyldig enn et privat preg.»

Ikke-fiksjon Host, host. Hva behager? Hva betyr det at forfatteren er «sterkt forankret i sin egen biografi»? Hvem er ikke det, egentlig? Og hva betyr det at Karl Ove Knausgård «utleverer sin hovedperson»? Hvis noen trenger et eksempel på berøringsangsten i det norske litterære feltet, look no further. Når de nå endelig står overfor en norsk bok som er noe nytt, klarer ikke juryen å si det alle kan se: At Karl Ove Knausgård faktisk er hovedpersonen i «Min Kamp»-bøkene. At småbarnsfamilien vi møter når dette andre bindet begynner er Knausgårds familie, utmattet av å være på sommerferie sammen, likevel bundet sammen så sterkt at det gjør vondt (en beskrivelse så hverdagslig og uutholdelig og vakker og gjenkjennelig at en blir helt matt innvendig). At kvinnen i fortellingen, oppfarende, følsom, trygghetssøkende, er kjæresten hans, Linda. Og at de tre barna er barna deres, barna, med nakne ansikter og rene, store følelser, hver med deres særegenheter, alle like brutalt utlevert til teksten.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer