Er statlige eierinteresser i kommersielle selskaper som Telenor og Dnb rene pengeplasseringer der det eneste formålet er å få et godt utbytte for staten? Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Er statlige eierinteresser i kommersielle selskaper som Telenor og Dnb rene pengeplasseringer der det eneste formålet er å få et godt utbytte for staten? Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Å skyte på pianisten

Når en statsråd er satt til å forvalte fellesskapets verdier, følger det med et moralsk ansvar.

Debattinnlegg

Vi har fått en ny runde i diskusjonen om Stortingets kontrollkomitè. Et hovedtema er at kontrollkomiteen går ut over sitt mandat - eller i alle fall lenger enn det bør - når det kaller inn statsråd og andre for undersøkelse av selskaper der Staten har store eierinteresser. Dette strider, sies det, mot selve selskapsmodellen, og kan være skadelig for selskapenes konkurranseevne og evne til å generere inntekter for Staten. Korrupsjonskontroll og etisk kritikk må være en sak for henholdsvis påtalemyndighetene og selskapenes aksjonærmøter.

Dette er en diskusjon med en lang rekke fasetter, men det blir ganske skjevt hvis vi oppfatter det bare som en diskusjon om kontrollkomiteens virke. Den underliggende - og langt viktigere og mer prinsipielle - problemstillingen er hva vi vil med statlig eierskap, og hvilke krav vi vil stille til våre politikere - og i siste instans til oss selv som velgere - når det gjelder hvordan disse eierinteressene forvaltes. Er statlige eierinteresser i kommersielle selskaper som Telenor og Dnb rene pengeplasseringer, der det eneste formålet er å få et godt utbytte for Staten, og så overlater vi til påtalemyndighetene å trekke grensen for det lovlige og pressen for det forsvarlige? Eller bør det tvert imot være slik at når en statsråd er satt til å forvalte denne delen av fellesskapets verdier følger det med det samme politiske og moralske ansvar som ved forvaltningen av andre deler av statsapparatet?

Dette er den diskusjonen vi bør få nå. Mitt svar er så langt at jeg har vanskelig for å se at vi bør akseptere at politisk ansvar for hvordan slike virksomheter drives, forsvinner når vi går inn i selskapskonstruksjoner. Staten som deleier kan selvsagt ikke bestemme alt, men vi må kunne kreve at når statsråder opptrer som representanter for fellesskapets eierinteresser, gjør de det med den samme politiske og moralske integritet - og årvåkenhet - som overfor sin egen forvaltning. Ellers kan vi ende opp i en tillempet versjon av Gudfarens styringsfilosofi: "Tjen penger for meg, men ikke fortell meg hvordan".

Lik Dagbladet Meninger på Facebook