SKUTT ULV: - Det er ofte sammensatte motiver bak ulovlig jakt.  Å skyte ulv ulovlig blir noe som i kriminologien kalles «a crime of dissent», altså en handling som både fjerner ulv og samtidig sender en sterk melding om at myndighetene savner legitimitet i visse befolkningsgrupper, skriver artikkelforfatteren.  
SKUTT ULV: - Det er ofte sammensatte motiver bak ulovlig jakt.  Å skyte ulv ulovlig blir noe som i kriminologien kalles «a crime of dissent», altså en handling som både fjerner ulv og samtidig sender en sterk melding om at myndighetene savner legitimitet i visse befolkningsgrupper, skriver artikkelforfatteren.  Vis mer

Debatt: Ulvejakt

Å skyte ulv er også opprør

For oss som har fulgt disse konfliktene lenge, er det åpenbart at de handler om mye mer enn ulv.

Meninger

I et debattinnlegg i Dagbladet nylig, skriver kriminologiprofessor Ragnhild Sollund om ulvejakt. Det er en aktivitet hun ikke er begeistret for, og hun gir sin fulle støtte til miljøminister Vidar Helgesen som har stoppet jakta i vinter. Helgesens avgjørelse skal jeg ikke kommentere, men derimot sette fingeren på noen problemer med Sollunds forståelse av ulvekonfliktene, og særlig forholdet mellom lovlig og ulovlig jakt.

Sollund framstiller tilhengere av ulvejakt som primitive rovdyrhatere. Hun plaserer alle «ulvemotstandere» i én kategori, og gjør samme feil som Hillary Clinton da hun kalte Trump-tilhengerne «a basket of deplorables». Sollund ser ikke at vi står overfor en allianse der motivene for ulvemotstand er ulike. For noen er det snakk om økonomiske interesser som står på spill, for andre handler det ikke om dette i det hele tatt. Jakt er selvsagt sentralt, men også der har vanlige jegere og grunneiere forskjellig utgangspunkt.

For oss som har fulgt disse konfliktene lenge, er det åpenbart at de handler om mye mer enn ulv, både her i Norge og alle andre steder der de utspiller seg. Ulven hadde uflaks som dumpet oppi samfunnsmessige endringsprosesser som allerede var i full utfoldelse, som har med både styrkeforholdet mellom sosiale klasser og mellom by og land å gjøre, og der råderett over utmarksressurser, inkludert ville dyr, har blitt et sentralt tema.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Sollund er det et viktig argument at lovlig jakt ikke reduserer omfanget av ulovlig jakt (et stort problem i Norge og Sverige), men heller bidrar til at ulovlig uttak øker. Hun underbygger dette ved å vise til en studie fra USA av Chapron og Treves. Det er imidlertid store problemer med denne studien, som er utført av biologer med ganske enkle forestillinger om årsaksmekanismer. En avgjørende innvending er at den rett og slett ikke handler om jakt, men såkalt «culling» - altså avlivning foretatt av myndighetene for å begrense skader, som vanlige jegere ikke deltar i. Økt «culling» medførte ikke nedgang i ulovlig jakt i Wisconsin og Michigan. Men hvis denne typen uttak skulle redusert omfanget av ulovlig jakt, måtte det være fordi ulovlig jakt utelukkende er motivert av et opplevd behov for bestandskontroll. Så enkelt er det naturligvis ikke. Studien sier absolutt ingenting om effekten av lovlig jakt som vanlige jegere kan delta i, selv om forskerne selv og mange som liker resultatene deres utlegger det nettopp slik.

Nyere samfunnsvitenskapelig forskning viser at det ofte er sammensatte motiver bak ulovlig jakt. I en ny avhandling fra Sverige viser Erica von Essen at en følelse av avmakt (som ikke bare gjelder temaet viltforvaltning, men kanskje hele livssituasjonen til grupper av bygdefolk) kan utløse et behov for å yte motstand mot makta. Å skyte ulv ulovlig blir noe som i kriminologien kalles «a crime of dissent», altså en handling som både fjerner ulv og samtidig sender en sterk melding. Hvis slike handlinger er uttrykk for at myndighetene savner legitimitet i visse befolkningsgrupper – vår egen forskning peker også i den retningen – kommer man ikke i inngrep med problemene om man tror at ulovlig jakt bare handler om å begrense antall ulver. Det spiller ingen rolle om man mener at motstand er rimelig eller ikke: Om det er slik folk selv opplever sin situasjon, er det det som styrer deres handlinger – også den ulovlige jakta som Sollund ønsker å bekjempe.

En rendyrket repressiv strategi med mer overvåking, politi og strengere straffer kan ikke være en farbar vei. Faktisk er det dette Chapron og Treves argumenterer for, selv om de pakker det pent inn. Det reiser selvsagt en rekke alvorlige politiske og etiske spørsmål (som nettopp berører myndighetens legitimitet). Det krever en formidabel politiinnsats som ville bringe samfunnet i en retning vi ikke ønsker. Og selv om man skulle bestemme seg for at dette er veien å gå, er det fullstendig urealistisk at stater skal tvinge gjennom et så strengt artsvern i dagens politiske klima. Ikke minst i USA, der Treves og Chapron gjorde sin studie. Dette viser at problemene må angripes på et helt annet nivå enn det strafferettslige, noe jeg går ut fra at en professor ved det tradisjonelt progressive Institutt for kriminologi er enig i.

Det er ikke åpenbart at å tillate lovlig jakt begrenser omfanget av ulovlig jakt. Men det er mange indikasjoner på at det kan skje. For eksempel har man i Sverige klart å bygge opp en bjørnebestand på over 3000 dyr. Jegere skyter rundt 300 hvert år. Bjørnen er i dag et lite kontroversielt dyr i Sverige utenfor reindriftsområdene. Kroatia har en meget livskraftig bjørnebestand som har vært forvaltet for jakt. Ulovlig jakt er et mye mindre problem der enn i nabolandet Slovenia, som har vært EU-medlem lenge og som ikke tillater bjørnejakt. Uten innvandring fra Kroatia hadde den slovenske bestanden vært ille ute. Strengt vern hindrer altså ikke ulovlig jakt. En ny studie viser at omfanget av ulovlig jakt på rovdyr er vesentlig større i nasjonalparken Sarek i Nord-Sverige, enn utenfor. Årsaken er trolig at det er mindre folk i nasjonalparken, og derfor mindre sjanse for å bli oppdaget.

Jeg mener ikke å argumentere for at det ville være fornuftig å skyte 47 ulver nå i vinter. Et slikt blodbad ville naturligvis være svært konfliktdrivende. Den ulykkelige situasjonen vi er i har oppstått fordi Stortinget – altså våre nasjonale myndigheter – har fastsatt en trang ulvesone med et minimalt bestandsmål. Og det for å ta hensyn til en beitenæring som nesten ikke finnes i ulveområdene – absolutt ikke for å komme jegere i møte. Rovviltnemndene (det regionale nivået som Sollund har så liten tillit til) kunne ha satt en lavere kvote enn de gjorde, men for å følge nasjonalforsamlingens vilje, måtte den nok settes så høyt at mange uansett ville blitt provosert.

Det er ikke plass til å skissere alternative løsninger her, men for meg er det viktig å slå fast dette: Hvis de som vil verne natur og dyr gjør alt de kan for å støte fra seg samfunnsgrupper med et nært, men annerledes, forhold til natur, vil de oppnå akkurat det samme som Hillary Clinton gjorde ved å støte fra seg den amerikanske arbeiderklassen: Et totalt nederlag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook