Å slette sine spor

«Klent byggd. Lätt afmagrad. Blek. Mörka ringar under ögonen. Trött o. slappt utseende.» Utdrag fra Edith Södergrans sykejournal, 26. januar 1909. Den finlandssvenske poeten var 17 år og innskrevet ved Nummela sanatorium. Diagnose: Tuberkulose. Til sin venninne Siiri Böok skrev hun: «Nu drömmer jag om tiden då jag slipper bort herifrån.»

  • Edith Södergran slapp ikke virkelig vekk fra sanatoriene før hun døde sommeren 1923, 31 år gammel. Vinteren før ødela hun systematisk alle brev hun hadde mottatt og flere diktmanuskript. Hun ville ikke etterlate seg noe, utover de fire diktsamlingene, «Dikter» fra 1916, «Septemberlyran» fra 1918, «Rosenaltaret» fra 1919 og «Framtidens skugga» fra 1920. Hun ville ikke mate «likmaskarna som skriver biografer».
  • Slik bygges naturligvis en myte, selv om det neppe var Södergrans intensjon. Kraften i diktene hennes - få nok til at samlete verker er en tynn liten pocketbok - vakte både beundring og bestyrtelse, for sin moderne, frie form og ofte smertefulle innhold. Fortsatt virker de påfallende moderne, når de nå er tonsatt av Ketil Bjørnstad, og framført på CD av Lill Lindfors. Når hun synger «Jag er ingen kvinna. Jag är et neutrum. Jag är en page och et djervt beslut», kan man tenke seg de tørre host bak kulturelitens lommetørklær i Helsinki for 70 år siden.
  • For derfra var det langt til lille Raivola, der Södergran bodde, isolert både av geografi, sykdom, lynne og etter hvert av mangel på penger. Hun avvek fra diktertradisjonen både i form og innhold, for så vidt også i kjønn og alder. Syk, fattig, misforstått, forut for sin tid. Stort bedre stoff kan ikke biografer finne.
  • I 1993 ble det utgitt en bok av Svenska litteratursällskapet i Finland med Edith Södergrans fotografier og brev. Det utgjør en fascinerende, fragmentert biografi. Södergran etterlot seg omkring 400 fotografier, som til tross for varierende kvalitet og motivinteresse, avslører et skarpt øye. Noen er selvportretter, mange er familiebilder, en hel haug viser katter og enkelte er bilder av de forskjellige sanatoriene. Fotografiene og brevene er som å betrakte livet hennes gjennom et nøkkelhull: Utsnittet er lite, men presist. Det var Edith Södergrans klare rett å slette sine spor, som det er litteraturhistorikernes privilegium å tråkke dem opp.