Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å snakke om det

FOR 120 ÅR SIDEN ytret en av modernitetens apostler følgende berømte ord: «Gud er død. Nietzsche.» Dette var ikke den lyseste av alle ideer. Det ville være uendelig mye lettere å bevise det motsatte: «Nietzsche er død. Gud.» For ikke å si at selv den mest stålsatte ateist i dag er en underart av homo religiosus i sin søken etter noe å tro på: Naturen, Nasjonen, Historien, Proletariatet, Dollaren, Demokratiet, Sitt Eget Briljante Selv. En av de mest fascinerende - og best finansierte - religioner i vår tid er basert på kultus av Dialogen.

Vi lever i en verden der dialogen er blitt et respektabelt mantra, et imperativ av Idealpoltitikk som Timothy Garton Ash har beskrevet så pent i sin nyeste bok Free World . Til forskjell fra Huntington\'s Clash of Civilizations - en visjon som kodifiserer de instinktive følelsene og etniske fordommene hos en vanlig drosjesjåfør, og gjør dem til samfunnsvitenskap - er dialogen for de «ømme sjeler.» Progressive politikere, intellektuelle eliter og UNESCO-eksperter insisterer alle på at dialogen er den eneste respektable utveien fra - og løsningen på - de nåværende politiske og kulturelle spenninger. Skandinavia, og spesielt Norge, har en imponerende historie med en «dialogisk» politikk og kultur. Den demokratiske folkeligheten basert på dialog og konsensus - i motsetning til

folkeligheten mobilisert til diktaturets forherligelse i Tyskland - har vært «den norske gave til den moderne verden,» sier Rune Slagstad i Nasjonale strateger (s. 93). De skarpeste konflikter er blitt løst gjennom samtaler og kompromiss. Teknokrater og pedagoger, kapitalister og velferdstaten, politikere og folk, menn og kvinner har tradisjonelt snakket med og hørt på hverandre. Til og med stridende parter som Norge og Sverige klarte å få til en sivilisert skilsmisse fordi begge to aksepterte demokratiets spilleregler og trodde at lammet kunne ligge hos løven.

MEN KAN LAMMET det? La oss se nærmere på det edle, men ikke særlig skarpe vesen. Våre kulturelle eliter bekrefter sin tilhørighet til den vestlige kultur gjennom sin ambisjon om å se seg selv på avstand, kritisk, gjennom andres øyne, ved det faktum at de verdsetter mangfold i det offentlige liv og skepsis i sine analyser. Hvordan skal en føre dialog med de som ikke verdsetter tvil på seg selv eller selvkritikk? Og hva med de monologiske kulturer som hater den sokratiske, frigjørende ånden i den europeiske kulturarven og ønsker å ødelegge den? Å ha en dialog med dem er plent umulig. Å omvende dem vil være i mot våre dialogiske prinsipper. Å ignorere dem vil være uklokt i en global verden med gjensidig avhengighet. Det hersker en taus sjakkmattsituasjon, men vi later som om spillet fortsetter. Og så biter vi tennene sammen og gjentar «toleranse» og «respekt» som magiske formularer, selv om det fordrer en moralsk saltomortale å respektere kulturer som er antihumane, hvor kvinner behandles som kveg og unggutter oppmuntres til å bli selvmordsbombere.

PROBLEMET ER at de vakreste ideer pleier å slå tilbake på seg selv hvis de tvinges på folket. Den nederlandske antijihad som var uttrykk for befolkningens reaksjon på det etnisk motiverte mordet på Theo van Gogh, har avslørt hvor skjør vår dialogiske religion er. Den mest tolerante - og minst tolerante - kulturen i Europa har endelig kommet i nærkontakt med hverandre - i et felleskap av vold, trusler og gjengmentalitet. Folk som bodde i gaten der Van Gogh ble drept, kastet stein på journalistene og snerret: «Fritt land? Fri tale? Dette er ikke vår frihet!» Nederlenderne kastet politisk korrekthet over bord og samlet seg under banneret: «La oss ta svina!» Mens EU-kommisjonen har forsøkt å slukke kirke- og moskebranner ved å utgi manualer om prinsipper for kulturell integrering.

ER DIALOGEN ET FANTOM? Et kors man kan lage to galger av? Kanskje den bare er mulig når likegyldigheten setter inn, når en ikke lenger er villig til å kjempe for sine verdier? Kanskje vellykkede multikulturelle samfunn forveksler dialog med «pidginspråk», et overfladisk, praktisk kommunikasjonsmedium som fungerer nettopp fordi det unngår nyanser og genuin, gjensidig forståelse? Så fort en av sidene forsøker å formidle dybden av sine erfaringer og aspirasjoner, begynner et mareritt. Dette er hva Henryk Grynberg skriver om i en bok med tittelen The Polish-Jewish Monologue(2004). Boken handler, ikke bare om de uoversettelige erfaringene fra Holocaust, men også om botens illusjon. La oss slutte å bedra oss selv, sier Grynberg, og erkjenner at det finnes noe i likhet med en ekstrem, endegyldig erfaring som verken kan kommuniseres eller bøtes. Den beste og mest ærlige handlemåten er å ikke røre såret.

DET KAN GODT HENDE at dialog, som er ofte basert på bedragerske ord og manipulativ rasjonalitet, ikke bare er utilstrekkelig for våre eksisterende behov. Den kan til og med oppleves som en intellektuell, dobbeltmoralsk gimmick av vanlige folk i gata. Kanskje vi bør tilbake til de gamle, kristne ideer om medfølelse, som har mer å gjøre med vår forestillingsevne enn med den «kommunikative rasjonaliteten» preket av Habermas? Slik med-lidelse, eller caritas er fundamentalt forskjellig fra «å synes synd på» og byråkratisk veldedighet, som alltid er forbundet med overlegenhet. Vi trenger et genuint instrument for interkulturell forståelse, ikke en tom, «godfølelses»-retorikk som dekker til de virkelige forskjellene mellom kulturer og opplevelser.