Å spise en kake

«JEG ER OGSÅ SYK,

jeg vil også ha kake!» klager Donald i en avisstripe, han simulerer syk for å få kake. Alt for en kake, det er en sunn holdning. En kake om dagen holder deg frisk og rund rundt magen. Kaker er livets pynt, selve prikken over i-en, eller bedre: essensen av det hele. Kaken er avrundingen, ethvert godt måltid peker hen mot kaken.

Kaker er forskjellige i forskjellige land, det sier seg selv. «Et maksimum av estetikk skjulte et minimum av etikk,» skrev Hermann Broch om Wiener-kulturen. Slik er det med kakene også. De kan se vakre ut, men kan være falske. Om det ikke er skinnet som bedrar, så er det glasuren, sukkeret, pynten. Det innvendige holder ikke hva det utvendige lover. Ofte har jeg sittet på en wienersk kafé, bestilt en kake, eller kanskje bare pekt på en kake som står sammen med de mange andre kakene i glassmonteren. Forventningen avløses av skuffelse. Visst så den flott ut, men den smaker kjedelig. For mye pynt, akkurat som det politiske liv har for mye snakk. De storslåtte kaffehus med de vakreste kaker innfrir ikke alltid. Det kan derimot det motsatte gjøre: Jenseg bakeri i Sarpsborg - etablert i 1911 av min bestefar - har et nøkternt utseende, men dette unnselige sted i den østfoldske hovedstad rommer like mye godt som Café Central beliggende i Wien sentrum. Kaken er nemlig demokratisk; det er ingen sammenheng mellom snobbete pris og god smak.

SKOLEBRØD SOM ARBEIDSETIKK:

Ideen med skolebrødet er at hvis du kommer deg gjennom all deigen, så vanker det eggekrem der inne. Som et Soria Moria langt fremme over fjellene ligger eggekremen. Hvis hele skolebrødet var dekket av eggekrem? Alt ville bli et hedonistisk kaos av ikke-moral, alt du har lyst på, får du med en gang! Men skolebrødet er uttrykk for arbeid og forsakelse. Å smøre eggekrem over hele skolebrødet ville være ensbetydende med å oppheve knappheten i historien, den som ifølge filosofen Jean Paul Sartre kjennetegner borgerskapets epoke og ideologi. At eggekremen skulle flyte over i voldsomme mengder er som å antyde at folk bare kan bruke så mye strøm de vil. Økonomene ville få nervesammenbrudd og samfunn gå under.

Skolebrødet er mellomtingen mellom de praktiske amerikanske kaker og de sentraleuropeiske utsvevende kaker. Skolebrødet er essensen av norsk sosialdemokrati, oppfatningen om av vi nok kan unne oss en liten fest, men ikke la det skli ut. Og siden vi er innom USA: «Cookies» og «brownies» er ikke det verste amerikansk kultur har gitt oss. Det er primært praktiske kaker, du kan ta dem i hånden og gomle mens du går. Å sitte rolig med en «brownie» til kaffen finner jeg vanskeligere. Hvordan griper man denne tørre og praktiske fremtoningen? Her ser vi den sentraleuropeiske idé om historisitet og «tidens fylde» vs. den raske «self made» mann som stikker innom for en rask kake. En praktisk kake, den kleber ikke; det er en tydelig, ja nærmest eksistensiell kake. Den holder det den lover. Den smaker også ganske godt, selv om den intet har å gjøre med bakerkunst. Det blir som en god pizza kontra et virkelig gjennomtenkt måltid. Ikke et vondt ord om pizzaen, heller ikke om de amerikanske kakene, men de har begge sine klare begrensninger. Omtrent som den amerikanske presidenten.

Jeg tror også man skal være skeptisk tilluftige kaker. De bryter kakens vesen. Det er greit med lette omeletter og paier, men ikke lette kaker. Luft er kakens fiende, luft er natur, noe som bare er der, noe kjedelig og selvfølgelig. De som vil ha luft, kan gå en tur og puste. Vi som vil ha kaker, ønsker opplevelse av stofflighet, av at noe tyngende legger seg ned i oss - blir en del av oss, det onde mennesker gjerne kaller «bilringer», men som vi kakologer kaller trivsel.

TRUSSELEN: DE NYE DESSERTER.

Kaken er identisk med den gode dessert, men farene lurer: Ymse frukt har fått en sterk posisjon, ofte på bekostning av kaken. Plutselig kommer den ellers fornuftige og hyggelige vertinne med en melon til dessert! Da er det på tide å se på klokken, og komme seg avgårde. Melon etter et godt måltid? Omtrent like falsk som å se fotballaget ditt tape og deretter si at de andre «vant fortjent». Fruktfatene som i økende grad står rundt på kontorene, er intet bra tegn. De er så sunne, og hvem kan argumentere mot sunnheten? Sunnheten tilhører det lukkede språket, det er umulig å insistere på kaker hvis alternativet er fruktfatet. Forhåpentligvis glir fruktmoten snart over.

La oss se litt på kakens maktmessige stilling, et tema som merkelig nok er fraværende i den nylig avsluttede maktutredningen. Vi må oppløse kaken i spesielle utgaver, for eksempel bollen. Dennes runde form kan minne om tomaten, men tomaten lyver. Biter du i den, renner den uformelige massen ut. Den runde harde formen er intet, massen er alt. Ikke slik med bollen. Dens rundhet er slappere, mer furet, men den holder, være seg med eller uten rosiner. Bollen er også meget praktisk, man knuser ikke en bolle. Bollen viser mer enn noe annet kakens potensielle makt: Den er usårlig! Bollen lar seg ikke overvinne, den kan endog spises med smør og syltetøy, den kan kastes i veggen, den er nevnte tomat - denne onde grønnsak - totalt overlegen.

Hva med napoleonskake? Du vet på forhånd at det å sette gaffelen i den er som å erklære krig. Spiseredskapet representerer bombeflyet som ødelegger kaken totalt. I litt finere selskap kan man ganske enkelt ikke servere napolenskake, den ligger jo smurt utover tallerkenen som et kremkaos av en annen verden, den viser til at anarkiet truer der rett under den glatte og sukrete overflaten. Noen har i ren angst for kaoset begynt å løfte «lokket» av napoleonskaken, slik at mer dannet spising blir muliggjort. Det er kanskje ryddig, men jeg anser det for å være en feig handling, der man ikke konfronterer denne aggressive, men gode kake ansikt til ansikt.

Hvor meget enklere er det da ikke med kransekaken! Den er et tilsynelatende Babels tårn, symbolet på den menneskelige forvirring og overmot. Bygge et tårn mot himmelen og treffe den gode Gud? Språklig forvirring ble straffen, velfortjent nok. Kransekakens mektige byggverk er det motsatte. Hele prosessen går ut på å demontere kaken, jekke den ned; humøret stiger i takt med demonteringen av dette ikke-babelske tårn. Når alt er borte, er alle mette og fornøyde. Kransekaken er i sannhet et edelt byggverk. Rom ble ikke revet på en dag, kransekaken kanskje ikke spist på en dag, men der ligger den, overvunnet. Kransekaken viser at det av og til kan være hensiktsmessig å rive ned, ikke bare bygge opp.

DET FINNES ALLTID

en god kake som andre ikke har smakt. De ukjente kaker er som den nygiftes fortvilelse over alle kvinnene han aldri skal få treffe, flirte med, drikke med og ligge med. Disse kvinnene er nå utilgjengelige. Hvem er de egentlig? Han vet ikke! Kaken er enda mer utilgjengelig, for du vet ikke hvor den er. Kanskje i huset du nettopp gikk forbi? Her ser du menneskets vesen via kaken: Vi er utleverte i en verden der vi aldri kan vite. I siste instans gir vissheten om de hemmelige kaker en eksistensiell angstopplevelse. Angsten viser at vi lever. Kaker er liv.

Artikkelen er hentet fra tidsskriftet Prosa nr. 1- 2004