Å spise sine foreldre

Jo Nesbø om sosialdemokratiet og å spise sine foreldre.

VI SPISER

våre foreldre.

En ung, opplyst fransk bokhandler spurte meg nylig om ikke det verdensberømte og bejublede skandinaviske sosialdemokratiet nå hadde møtt veggen. Han mente å ha observert at sosialdemokratiets bærebjelke - det enkelte individets evne til å føle ansvar for fellesskapet - var i ferd med å bli fortært av systemets egen suksess, at vi ved å skape likhet for alle hadde avskaffet behovet for og dermed grunnlaget for solidaritet.

Og naturligvis har han et poeng: Med ingen identifiserbare grupper igjen å føle solidaritet med, gjenstår bare triste enkeltskjebner som mediene kan bruke i oppslag og slik føle at de gjør jobben sin ved å «slå alarm» om «uverdige forhold» i et velferdssamfunn «i krise» når en gammel dame slutter å spise eller ikke slår på strømmen om vinteren. En sannsynligvis komplett uforståelig ordbruk for en franskmann på besøk i Utopia, vår isolerte øy av overflod hvor folk i praksis kan få seg selv sykmeldt om man finner ut at man ikke trives så godt med å jobbe. Og gjør det. Selvfølgelig. Det å være bidragsyter til ei allerede stinn felleskasse gir ikke lenger mening, man føler seg tvert om temmelig stupid av ikke å surfe på velferdsordninger og adopterer bankranerens etiske forsvar: det er jo ingen spesiell vi stjeler fra, folks bankinnskudd er likevel garantert av staten. Slik spiser sosialdemokratiets barn sine foreldre.

MEN SOSIALDEMOKRATIET

er også et barn som spiser sine foreldre. Familien, for eksempel. Min venn Bastian sier at når han av og til tenker på sin naturligvis ufortjente fødselsgave, å bli født inn i et rikt sosialdemokrati, denne mest utviklede, subtile formen for samfunnsorganisering, tenker han omtrent som filosofen Hegel feilaktig tenkte for to hundre år siden: at nettopp vår egen tid markerer toppen av den menneskelige sivilisasjonen, det siste leddet i en prosess som startet med å organisere seg i familier. Familien er ifølge Jon Lilletuns framstilling av vår samfunnsorganisme selve grunncella, grunnmuren, utgangspunktet, den er kort sagt sosialdemokratiets mor. Så hva skjer når sosialdemokratiet spiser sitt opphav, når det tar opp i sin kropp de funksjonene familien opprinnelig hadde? Hva skjer når det er staten som oppdrar og forsørger oss fra vogge til grav, når familien som sikkerhetsnett er blitt overflødiggjort? Vel, da avvikler vi selvfølgelig familien og ekteskapet og deprivatiserer oppdragelsen og overlater jobben til sosialdemokratiet. I Ullern har Fylkesmannen bevilget penger til en mor som vil saksøke kommunen for tapt arbeidsfortjeneste på grunn av belastningene det påførte henne å ha en sønn som i tenåra ble rusmisbruker og havnet utpå. Kommunen burde ha grepet inn, hevder hun. Saken har selvfølgelig flere aspekter, men det setter i hvert fall et interessant lys på hvor grensene går mellom familieansvaret og det offentliges ansvar, hvor mye av familien sosialdemokratiet har spist per dato.

OM FAMILIEN

er sosialdemokratiets mor, kan en hevde at Kirken er sosialdemokratiets far, siden det meste av sosialdemokratiets verdigrunnlag bygger på den vestlige humanistiske tradisjonen fra antikken og renessansen, som igjen bygger på den kristne etikken og tenkningen. Sentrale kristne ideer om menneskeverd og nestekjærlighet har som logisk politisk konsekvens at den som har mye, skal dele med den som har mindre. Dette er en idé som kristendommen verken har copyright eller monopol på, men de kristne kirkene var i alle fall den viktigste eksponenten for humanistisk tenkning og praksis helt fram til 1800-tallet da profanhumanismen skilte lag med kristendom og øvrig gudstro. Og etter at sosialdemokratiet slukte både kongedømme og kirke og fordøyde, eltet og til slutt presset det ut av endetarmen i form av kastrerte seremonimestere kalt kongehus og statskirke, var lite tilbake. Kongehuset fikk åpne bruer og være underholdningsstoff, og Kirken fikk ringe jula inn. Sosialdemokratiet ble humanismens nye fanebærere, arenaen hvor de egentlige verdispørsmålene ble avgjort, mens dets far, Kirken, ble sittende igjen med smulene, med de marginale etiske spørsmålene om alkoholservering, førekteskapelig sex og offentlig dans. Og Kirken har da også gått i hundene ved å bruke mer energi på å diskutere homofili og kvinnelige prester enn det eneste etiske spørsmålet av bibelske proporsjoner i dag: at vi i vår del av verden fråtser i ufattelig rikdom mens verdens fattige dør.

SOSIALDEMOKRATIET

har spist sine foreldre. Hva så? Hva skal vi med familie og kirke når sosialdemokratiet er mor og far og gudene dessuten døde? Eller som den danske forfatterinnen skriver: «Det er bare en overgang.»

Kanskje det. Men når vi har spist sosialdemokratiet, hva er det en overgang til? At Hegel tok feil, behøver ikke å bety at Bastian gjør det...