HENGER I STROPPEN: Harold Lloyd i en berømt scene fra et av sine stumfilm-mesterverk, "Safety Last". Her viser han med all mulig tydelighet hvordan mennesket bokstavelig talt slåss mot tiden. Foto: NTB Scanpix
HENGER I STROPPEN: Harold Lloyd i en berømt scene fra et av sine stumfilm-mesterverk, "Safety Last". Her viser han med all mulig tydelighet hvordan mennesket bokstavelig talt slåss mot tiden. Foto: NTB ScanpixVis mer

Å stå opp om morgenen er ikke noe lite steg for menneskeheten

Uansett hvordan vi stiller klokka, må vi ut av senga.

Meninger

Etter at klokka ble skrudd tilbake, er dagene lysere. På en klar morgen dukker sola opp før vekkerklokka. Men det betyr ikke at situasjonen er lettere å takle. Vekkerklokka slår til. Det føles like tidlig uansett. Klokka kvart over sju er og blir klokka kvart over sju. «Dagen vår begynner alltid på et vanskelig steg,» sukker åtteåringen. Steg? Hvor har hun det ordet fra? Hun fortsetter: «Med å stå opp. Og deretter et enda vanskeligere steg: Å spise frokost.»

En av tilværelsens mest beinharde lover har demret både for henne og den to år yngre søsteren. Dette at man må stå opp, selv om det eneste man vil, er å sove videre. «Hvorfor må vi stå opp så tidlig?» spør seksåringen. «Fordi skolen begynner.» «Men hvorfor starter skolen så tidlig?» Et godt spørsmål, som det ikke fins spesielt gode svar på. Det er fristende å svare at «sånn er det bare», men du hører den hule klangen. Påbud uten forklaring er alltid av det onde. Alt bør kunne forklares.

Jeg forsøker meg med at alle mennesker må opp. Det gjelder å komme i gang. Jeg husker en kollega, en meget tørst journalist, som en dag dukket opp i redaksjonen rundt klokka fem. Antrekket tydet ikke på at han hadde vært hjemom. Selv var jeg nettoppkommet på morgenvakt. «Men i huleste,» sa jeg. «Hva gjør du her på denne tida?» Vedkommende svarte flatt, før han fant seg en sofa: «Du vet vel det, Wandrup, at jo tidligere man står opp om morran, jo mer får man gjort.»

Jeg sier til jentene at hele samfunnet er innrettet på at man står opp tidlig. «Hva er samfunnet?» «Det er alle menneskene.» «Meg også?» «Jada, begge dere to. Og alle andre.» «Ikke meg,» sier seksåringen. Jeg husker fjernt at jeg selv som svært liten nektet hardnakket da jeg fikk høre at jeg var en del av «staten». «Nei, kanskje ikke du,» sier jeg. «Men opp må du uansett.» «Hvorfor det?» «Fordi alle andre står opp.» Jeg ser trassen i blikket. Der ute venter ni til fire-samfunnet. Er å stå opp i grålysningen et stort steg for menneskeheten? Eller et lite, men vanskelig steg for en liten sjel, som må tilpasse seg århundrers absurde vanetenkning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook