HER STYRTE DE: Den gamle stortingssalen er gjenskapt på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
HER STYRTE DE: Den gamle stortingssalen er gjenskapt på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Å styre et land

Det første normale Stortinget 1815-1816 la grunnlaget for det norske folkestyret.

Kommentar

Dagen etter folkeavstemningen på Krim rapporterte NRKs Hans-Wilhelm Steinfeld at det var nå de store praktiske spørsmål knyttet til selvstendigheten måtte løses: Hvordan skal skattesystemet organiseres, hva med biltilsyn, domstoler, skole og pengevesen?

Steinfeldt kunne ha tatt med Gunnar Bolstads bok «Det første Stortinget 1815 - 1816» og gitt den til dem som nå skal organisere styret på Krim. Boka gir oss et bilde av hvilke formidable utfordringer den nye selvstendige staten sto overfor året etter mirakelåret 1814. De norske lederne hadde nok reddet 17. maigrunnloven høsten 1814, men hva skulle de fylle rammeverket med?
Det var på ingen måte avklart da det første ordinære storting møttes i juli 1815. Stortinget hadde et vidt mandat, men hvor vidt var det egentlig?

Allerede etter kort tid forsto ledende menn på tinget at de var i ferd med å kjøre seg fast i detaljer, i behandlingen av allehånde skriftlige henvendelser fra borgere som satte sin lit til det nye folkevalgte organs evne til å løse deres private problemer. Kverulanser og personlige motsetninger truet med å lamme forhandlingene.
Men landets styre sto overfor større nasjonale utfordringer: Statsfinansene lå i ruiner, de måtte skaffe landet et pengevesen. De skulle organisere en høyesterett, de skulle behandle og vedta statsbudsjett for tre år, organisere forsvaret og bestemme hvem som hadde verneplikt, de måtte konkretisere Grunnlovens bestemmelse om at adelen skulle avskaffes og mange andre grep for å gjøre Grunnloven anvendelig i praksis.

På mirakuløst vis greide representantene å organisere seg for disse store sakene, under ledelse av stortingspresident Christie. Uten hans myndige ledelse kunne Stortinget ha sporet av allerede ved denne første samlingen. Det var jo mange som begynte å tvile på folkestyret.

Over alle konkrete politiske utfordringer hvilte så den store fare for selvstendigheten: Den svenske kongen, det vil si kronprins Carl Johan. Han hadde vært medgjørlig høsten 1814, men det viste seg snart at det var en omgående bevegelse verdig en gammel feltherre. Nå ville han stramme inn. Mot slutten av den lange sesjonen - forlenget flere ganger - begynte representantene å forstå dette. Deres fremste oppgave måtte bli å verne Grunnloven. De første steg mot den kommende grunnlovskonservatisme ble tatt: Enhver endring av Grunnloven kunne benyttes av kongen til å svekke den.

Slik startet de første famlende steg mot demokratiseringen og til slutt oppløsningen av unionen. Det er en utfordring de kan noe om i alle stater som prøver seg på folkestyrets vei i Ukraina og de arabiske stater. I løpet av de månedene de satt samlet i Christiania Katedralskoles aula, skapte Stortinget en stat. Til det måtte de også skape seg selv som politisk organ og gi seg rutiner og en arbeidsmåte som ivaretok deres makt og den kompetanse de var gitt.
De fortjener en like stor plass i vår bevissthet som fedrene på Eidsvoll.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook