Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å svare på mediekritikk

SISSEL BENNECHE OSVOLD (SBO) skriver i Dagbladet 19/2 under overskriften «Smittefare» en kritikk av undertegnedes kritikk av Dagbladets hovedoppslag 8/2 om en 19 år gammel jente som tok livet av seg under innleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg får diagnosen «formidabel overreaksjon». Jeg har stor respekt for SBOs innsats for å forbedre psykisk helsevern i Norge. I den nevnte artikkel synes jeg dog hun ikke møter vår kritikk. I stedet tillegger hun meg holdninger og synspunkter jeg verken kjenner meg igjen i eller har gitt uttrykk for.

Jeg mener pårørendes stemme skal lyttes til - av behandlingsapparatet og av pressen. Den beste behandlingen i helsevesenet skjer når pasient, pårørende og behandler kan samarbeide på en konstruktiv måte. Jeg er den første til å anerkjenne at pårørende for ofte bærer tunge bører, og at de ofte har blitt og kan oppleve å bli neglisjert i møte med behandlingsapparatet. Her kan helsearbeidere bli mye bedre. Som tidligere styre-nestleder i Rådet for psykisk helse har jeg hatt et nært og godt samarbeid med leder for pårørendeforeningen Bjørg Njaa (referert i SOBs innlegg) - jeg tror Njaa kan bekrefte dette.

Jeg er av den oppfatning at nedbyggingen av sengeplasser i psykiatrien har gått alt for langt. Det vil til enhver tid være behov for behandling i avdeling for en god del mennesker selv om poliklinisk behandling, aktivitets-, omsorgs-, og kulturtilbud bygges ut i kommunene. Pasienter skal ikke skrives ut før de er i stand til det. Sånn er det ikke nå, og det er nødvendig at pressen bidrar med sitt kritiske blikk får å bedre på forholdene.

Det er imidlertid ikke dette våre innlegg (13/2, 19/2) handler om. De handler om en form for journalistikk som vi synes det er grunn til å kritisere og debattere. Etter vår oppfatning går Dagbladet i sitt oppslag 8/2 over en grense som ikke er overskredet før. En ung kvinne, vital og smilende avbildet over hele Dagbladets første side, har tatt sitt eget liv. Teksten: «Legene trodde ikke på henne» pretenderer å være en forklaring. Vi får greie på selvmordsmetoden, tekst og bilder forøvrig er preget av mors og venninnes høyst forståelige sorg, fortvilelse og anklage mot avdelingen.. Det er etter min vurdering en enkildestyrt reportasje hvor journalisten er i sin kildes vold. Denne første reportasjen handler ikke om systemkritikk.

VI ER KRITISKE til en slik journalistikk, og jeg spør meg hvem den har til hensikt å påvirke og på hvilken måte: pårørende? sykehuset? behandlerne? publikum? andre pasienter? politikere? helsemyndigheter? Vi anfører i vårt debattinnlegg 13/2 noen negative konsekvenser: smitteeffekt (jeg har siden oppslaget hatt kontakt med flere pasienter som direkte på bakgrunn av Dagbladets oppslag har måttet ha ekstra hjelp på grunn av voldsom økning i selvmordstanker og -planer), mistillit og utrygghet hos pasienter og pårørende som lærer at behandlere er ufølsomme og lite lydhøre, og vegring hos behandlere i forhold til å arbeide i en så utsatt posisjon som en akuttpsykiatrisk avdeling er. I tillegg kommer den belastningen «anklagede» behandlere må bære i den aktuelle sak. Disse kritiske innvendingene forholder Osvold seg overhodet ikke til i sitt innlegg.