Å ta fra mor

FOR MANGE

år siden sto sterke og modige kvinner opp for seg selv og sine medsøstre, og forlangte likestilling og likeverd. De forfektet kvinnens verdi som mannens like, og de kjempet til dels harde slag som kostet dem mye. Jeg har stor respekt for disse kvinnene, og jeg er takknemlig for den jobben de har gjort for å gi meg sjansen til å bli et selvstendig menneske, med rett til å tenke selv, og mulighet til å utvikle evnen til å ta vare på meg selv. Derfor provoserer det meg at noen av likestillingens nåværende forkjempere framstiller meg og mine medsøstre som hjelpeløse vesen. Med loven i hånd skal vi presses til å leve så likt som våre menn som mulig. Det kan virke som om målet med likestilling nå er at kvinne og mann skal være identiske, ikke likeverdige. Fri og bevare meg! I likestillingens navn skal jeg fratas retten til å bestemme over eget liv og egen tid.

LIKESTILLINGSDIREKTØREN

, kronikk søndag 8. august, vil at mannen må være hjemme - alene- med barnet når mors permisjonstid er ute. Mor må ikke akterutseiles i jobben sin, må vite, og så har han jo så godt av det. Men jeg -og andre- har en jobb som klarer å vente fire uker til, vi har det ikke travelt. Misforstå meg ikke: Jeg har en givende og interessant jobb. Likestillingsdirektøren påstår at det å tvinge far til å ta permisjon for ikke å tape barnets mulighet til tid med en av foreldrene, ikke er å «ta fra mor». Jeg føler at det er å ta fra mor. Ikke bare blir jeg fratatt muligheten for tid med barnet, men -og det er det som provoserer meg mest -jeg fratas også muligheten til å ta egne avgjørelser basert på egne vurderinger av egne familieforhold. I dag har vi mulighet til å dele på nesten hele permisjonstiden som det passer den enkelte familie. Mor har nå mulighet til å gå ut i jobb nesten så tidlig hun vil, hvis familien ønsker at far skal være hjemme i stedet.

TYDLIGVIS

er det altfor mange som ønsker en tradisjonell deling. Og i stedet for å godta at voksne mennesker gjør selvstendige vurderinger og velger løsninger de mener er bra for dem, ska det gis lovpålegg om å fordele tiden på en måte som passer likestillingsfolk bedre. Jeg ser at likestillingsdirektøren ikke vil være med på at dette er tvang, men da dette var en aktuell problemstilling for oss, føltes det som tvang. Da vår yngste ble født, hadde far av ulike årsaker ikke mulighet til å ta ut permisjon akkurat da min permisjonstid var slutt. Vi søkte om overføring av permisjonstid, men fikk avslag. Dermed måtte vi overlate barnet vårt til andre allerede da han var 10 måneder gammel. Det var IKKE særlig godt, men tom bankkonto hadde gjort det enda verre. Vi hadde altså ikke noe reelt valg. Og hvis økt likestilling innebærer at jeg mer og mer mister muligheten til å ta egne avgjørelser og bestemme over eget liv, så tror jeg faktisk ikke jeg vil likestilles mer, jeg!