Å tale kongen midt imot

Kong Harald har i en uttalelse til norsk presse gitt støtte til sin datters rettsprosess mot et norsk forlag. Saken gjaldt midlertidig forføyning, altså forhåndssensur av ei bok som hadde prinsessens navn i tittelen, samt et bilde av henne på forsiden. Det ble inngått forlik i saken. Tittelen ble beholdt, bildet ble fjernet og tv-aksjonen fikk tildelt 150 000 kroner fra forlaget. Det er imidlertid alt annet enn uproblematisk at kongen gir støtte til en sak om midlertidig forføyning fordi temaet er tett knyttet til vår demokratiforståelse.

Ytringsdiskusjonen i kjølvannet av englesaken i Nordre Vestfold tingrett, har vært merkelig unyansert. Det skyldes på den ene siden en iherdig insistering fra prinsessens advokat på at omslaget til boka «Märthas engler» bare er kommersiell snylting og ikke har noe med ytringer å gjøre. For det andre ble engleboksaken på mange måter en pseudodiskusjon. De som hadde innsigelser til mangel på etisk sans når det gjelder utnyttelse av andre menneskers navn og bilde i kommersielt henseende, ble av prinsessens advokat, høyst urettmessig, tatt til inntekt for påstand om at boken legitimt sett burde stoppes før utgivelse.

Det må uten videre kunne slås fast at reklame og markedsføring i form av andres navn og bilde på et bokomslag dreier seg om ytringer og dermed om krav på et grunnlovsvern etter paragraf 100. Det dreier seg altså ikke om salg av produkter som «kong Oscar sardiner» eller «kong Haakon konfekt», men (også) om et åndsverk. Man kan altså ikke avvise §100 som grunnlag for å vurdere denne saken. Det må dreie seg om å avveie forlagets rett etter denne paragrafen mot de rettighetene andre har, enten ved vern mot injurier, om vern av privatlivets fred eller mot urettmessig bruk av navn og bilde, altså i henhold til markedsføring- eller åndsverkslovgivning. Skulle vi lage slike skiller mellom åndsprodukter og reklameplakater, ville pressefriheten her til lands innsnevres utilbørlig. Noen av forsidene på våre magasiner og ukeblader ville i så fall i mange henseender heretter kunne forhåndssensureres etter en slik argumentasjonsrekke.

Et par rettskilder synes å være glemt av prinsessen og hennes far. Temaet «midlertidig forføyning», altså forhåndssensur, som saken i Nordre Vestfold tingrett dreide seg om, ble utførlig behandlet av ytringsfrihetskommisjonen. (NOU 1999:27). Etter først å ha gjort rede for datidas rettspraksis slår kommisjonen fast i pkt. 7.4:

«Kommisjonen mener at det fortsatt må være mulig med midlertidige forføyninger mot ytringer, men ser et behov for å stramme inn vilkårene. Det bør klargjøres at midlertidige forføyninger bare kan brukes når det er sannsynliggjort at offentliggjøring ikke tilfredsstillende kan repareres med økonomisk kompensasjon og/eller straff. Det er bare ytringer som vil føre til irreversible skadelige konsekvenser – som f.eks. visse ytringer knyttet til statens sikkerhet eller privatlivets fred – som bør kunne stanses. Mange krenkelser, av f.eks. opphavsrett eller bedrifters omdømme, kan i rimelig grad repareres økonomisk» (min utheving).

Når det gjelder opphavsrettspunktet henviser kommisjonen til en sak fra Oslo tingrett i 1997 der en internettbasert publikasjon hadde tatt sexbilder om bord i Kon-Tiki-flåten. Dette mente museet var så skadelig for virksomheten at internettsiden måtte stanses. Museet fikk rettens medhold. Om dette skriver kommisjonen:

«Anvendes kriteriet om at kun irreversible ytringer kan stanses ved midlertidig forføyning, taler mye for at resultatet burde blitt et annet. Disse påståtte lovbruddene synes å kunne repareres tilstrekkelig ved økonomisk kompensasjon, pålagt den ansvarlige som et etterfølgende ansvar.»

Det har altså skjedd en rettsendring på dette området de siste åra, og det synes klart at legger man ytringsfrihetskommisjonens argumentasjon til grunn, burde utgivelse av boka ikke vært stanset. Det ville åpenbart ikke ha oppstått noen irreversibel skadelig følge for prinsessen som resultat av omslaget til «Märthas engler». Den skaden som ble påført henne er av en slik art at den kan bøtes på (og det ble den) ved økonomisk kompensasjon. Prinsessens søksmål, og pressesirkuset som fulgte henne, førte vel i realiteten til en akselererende skadelig konsekvens.

Advokat til forlaget hevdet under forhandlingene et synspunkt som jeg så langt ikke kan se har vært referert i rikspressen: Ifølge ytringsfrihetskommisjonens innstilling kan kjennelsen fra tingretten fredag 28. september, der boka ble stanset, være grunnlovsstridig. Argumentet har meget for seg, for kommisjonen er klar også på dette punktet:

«Som en ytterligere sikkerhet mot misbruk av midlertidige forføyninger mot ytringer legger kommisjonen til grunn at vårt forslag til ny Grl. § 100, 4. ledd må tolkes slik at forføyning ikke kan vedtas av namsretten uten kontradiksjon, dvs. uten muntlige forhandlinger. Dette innebærer at tvangsfullbyrdelsesloven § 15-7, 2. ledd, som åpner for bruk av midlertidig forføyning uten at motparten er hørt dersom det er fare ved opphold, ikke får anvendelse når begjæringen om midlertidig forføyning gjelder ytringer.»

Prinsessen sto etter mitt skjønn således foran et tap i Nordre Vestfold tingrett. Hvordan kunne da forlaget godta et forlik som innebar en betydelig utbetaling og endring av omslag?

Årsaken er selvsagt at ved en negativ kjennelse i tingretten kunne prinsessen påkjært avgjørelsen inntil boka i realiteten ville vært nærmest verdiløs. Den altoverveiende delen av årets boksalg skjer fra nå og fram til jul, ikke om fire måneder. Selve urimeligheten i dette aktualiserer også ytringsfrihetskommisjonens innstramming av vilkåret for bruk av midlertidig forføyning. Det skal ikke være slik at ved juridisk fiksfakseri skal man kunne stanse en ytring fra å bli underlagt publikums «dom». Det er i det fri ytringsrommet at slike saker skal omtales, debatteres og eventuelt rettsforfølges. Det er på bakgrunn av blant annet pressens mulighet til å kommentere forholdet mellom forside og tekstinnhold at samfunnet skal trekke sine slutninger, så lenge det ikke er snakk om irreversible skader ved en publikasjon.

At kongen nå i realiteten har stilt seg bak sin datters søksmål i saken under dekke av at «slik ville alle familier gjøre det», er kritikkverdig. Ikke bare uttaler kongen seg bastant om et rettslig prinsipp som ligger til grunn for en tolkning av Grunnloven – hvilket han ikke har noe med. Etter §37 i Grunnloven har kongen uinnskrenket fullmakt til å frita sin datter fra andres rettsforfølgelse, sågar for straff dersom hun begår lovbrudd. Dette burde mane majesteten til å uttale seg med noen større grad av forsiktighet om sin datters rettsprosesser. Vi har ikke å gjøre med en «vanlig» familie.