Å tale som regnet

«Si mer, tal som regnet,» sier de innfødte til Karen Blixen der hun, i arbeidet på maisåkeren, improviserer poesi på swahili, «for rimets skyld» (fra «Den afrikanske farm»).

Hanne Bramness intonerer sin diktsamling «Revolusjonselegier» med en omvendt beslektet erfaring: «Bak ditt forheng, ord, er regnet stengt ute.» Bramness opplever en ordenes uformuenhet i forhold til tingene og vår sansning av dem. Ordet blir ikke regn. «Vi beveger oss på denne siden av det vi ser.» Vi er bundet til «ordets jord, til faste mønstre». Å nevne, ordliggjøre regnet, innebærer et regnets ontologiske fall. «Ordet har revet hjertet ut av regnet.»

Utstudert

Og jeg tror Bramness forsøker å finne fram til en skrift, en tale som skal være som regnet. Begrepet «revolusjonselegier» gir en antydning om hva denne talen innebærer: ordets omdreining fra det faste mønster, den etablerte mening, retning det språklig jomfruelige, de ennå ordløse og umiddelbart sansede ting.

Men bundet til «ordets jord» som jeg er, har jeg problemer med å følge hennes bevegelser langs en svevende, nesten betydningsløs skrift. Den kan virke utstudert til tider.

Josef

På den annen side kan hun skrive: «Det sto en kamp om fortellingen, om sol og måne.» Og hun skaper denne fortellingen om sol og måne: «Du ser opp, ser månen i sin borg, et øyeblikk svinger den som en pendel, får brystet til å kime.» Jeg vet ikke om Bramness har hatt Josef i tankene.

Men jeg ser ham iallfall for meg i dette diktet, drømmemesteren og urpoeten Josef. Og jeg synes Bramness bedre får sagt hva hun vil med denne fortellingen enn med de versene der hun forstrekker seg i sine bestrebelser på å «tale som regnet».