Å tale til de døde

GRAVFERDSRITUALER: Det er ikke den døde som har bruk for gravferdsgudstjenesten.

GRAVKAPELL og kirkegård er den åpneste møteplass mellom folk og kirke i dagens Norge. Tallet på kirkelige begravelser ligger rundt 40 000 pr. år. I 2004 utgjorde det 92,4% av alle registrerte dødsfall i vårt land. Et samlet tall på 40 000 gravferder årlig vil innebære at det holdes i overkant av 100 slike gudstjenester daglig. Regner vi med en gjennomsnitts oppslutning på 50, vil det si at godt og vel 5 000 mennesker er til stede ved en gravferdsgudstjeneste hver dag, hvilket tilsvarer et deltakertall på rundt to millioner pr. år. Det er grunn til å anta at sammensetningen av gudstjenestedeltagerne her adskiller seg merkbart fra det som er vanlig ved søndagens gudstjenester. En ikke ubetydelig del av dem presten møter ved en gravferdsgudstjeneste, vil være mennesker som sjelden eller aldri tar del i den vanlige søndagsgudstjeneste. Det tilsier at gravferdsritualet har krav på langt bredere samfunnsmessig interesse enn det til vanlig blir til del.

GITT AT GRAVFERDEN er å forstå som en fellesskapets tjeneste overfor sine medlemmer, er det nærliggende å stille dette spørsmål: er tjenesten til for den dødes skyld eller for de levendes, for den som er borte eller for dem som er til stede? Det dreier seg ikke nødvendigvis om et enten/eller. Det lar seg saktens gjøre å argumentere for at det å vise respekt for døden og den døde er en måte å vise respekt for livet og ta på alvor forpliktelsen til å dra omsorg for fellesskapet av de levende. Enda lettere er det å innse at ringeakt og likegyldighet i forhold til døden og den døde ville være et symptom på likegyldighet også i forhold til livet og fellesskapet av de levende. Med tanke på utformingen av gravferdsritualet er det ikke desto mindre viktig å holde styr på hvilket hensyn det er som skal vektlegges og - ikke minst - hvem det skal tales til. Det er ikke den døde som har bruk for gravferdsgudstjenesten. Det er det de levende som har. Dels for sammen å ta inn over seg den smertefulle, men definitive kjensgjerning at den døde ikke lenger er til stede. Dels for sammen å søke trøst i sorgen over tapet.

SETT I DETTE PERSPEKTIV er det fare for at ansatsen i gravferdsritualet av 2002 kan føre oppmerksomheten på avveier. Når de tilstedeværende i gravferdsgudstjenesten inviteres til å være med på å overgi den døde i Guds hender, er uttrykksmåten farlig åpen for feilassosiasjoner. Kombinert med formålsbestemmelsen «vi er samlet her for å ta avskjed med NN» er den egnet til å utydeliggjøre settingen for gravferdsgudstjenesten og skape usikkerhet om hva det egentlig er man er med på. Er det slik å forstå at det er det de levende i fellesskap foretar seg, som er årsaken til at den døde får sin plass i Guds hender? Og er den døde fortsatt til stede på en måte som gjør det mulig å nå ham eller henne med det de levende har på hjertet?

DEN SOM FORHOLDSVIS ofte deltar ved gravferdsgudstjenester i dagens Norge, kan ikke ha unngått å registrere at vi her er inne i en endringsprosess som i tempo og omfang begynner å minne om en skredulykke. Også tidligere forekom det en sjelden gang at en taler i forbindelse med kransepålegging av vanvare brukte direkte tiltale. I dag er det i ferd med å bli regelen snarere enn unntaket at det som sies under leddet «Minneord» i gravferdsritualet, adresseres til avdøde og har gjennomgående du-form. Forleden kunne man til og med i tabloidpressen lese at forrettende prest i en medieovervåket kjendisgravferd hadde fremført minneord formet som direkte tiltale til avdøde, på vegne av og skrevet av nære pårørende. Det kan bety at utviklingen allerede er kommet så langt at den selvforsterkende effekt i den nye trend er i ferd med å nå det stadium hvor den har fått mønsterdannende karakter av skikk og bruk.

SELVSAGT ER IKKE DETTE et resultat av det nye gravferdsritualet. Snarere er det nye gravferdsritualet et utslag av det samme konjunkturbestemte, kollektive åndsfravær som kommer til uttrykk i denne form for feilprogrammert kommunikasjon. Men det er grunn til å frykte for at gravferdsritualet har fått en form som er mer egnet til å påskynde enn til å demme opp for utglidningen. Hvis anvisningen om at «det bør legges til rette for medvirkning fra de pårørende» (Alminnelige bestemmelser, pkt. 3), samtidig i praksis blir forstått slik at det er prestens oppgave å tilskynde til at en eller flere av de nære pårørende bør tale ved båren, er det fare for at det bidrar til å forsterke et forventningspress som fører helt galt av sted med tanke på det som er gravferdsgudstjenestens mål og mening.

FOR EGEN DEL opplever jeg ofte et intenst, nesten fysisk ubehag når jeg i kirke eller gravkapell tvinges til å lytte til minneord som er talerens avskjed med avdøde i fortrolighetens direkte tiltaleform. Hvorfor det? For det første fordi jeg opplever å bli trukket med inn i en illusjon, et forsøk på å oppheve den grensen som er grunnen til at vi i det hele tatt er samlet til gravferdsgudstjeneste. Det vi forsømte å si til avdøde mens han eller hun ennå var til stede, er det definitivt for sent å si ved båren. For det annet: i den utstrekning den direkte tiltale er ekte, dvs. er ord i fortrolighet fra ett menneske til et annet, hører den ikke hjemme i det offentlige rom. Det fortrolige og personlige hører hjemme på tomannshånd, og i gravferdssituasjonen vil det i høyden angå de aller nærmeste. Dreier det seg virkelig om ord i fortrolighet, vil også de være uvedkommende, undertiden til og med særlig uvedkommende. For det tredje: i en samfunnsvirkelighet hvor mediene, især fjernsynet, forsøker å drukne oss i daglige doser av pseudo-intimitet, vil det være en velgjerning både mot den enkelte og fellesskapet om vi kan slippe å bli dyttet inn i tilskuerrollen også i gravkapellet, når den siste tjeneste skal forrettes.

HVA ER BEVEGGRUNNEN bak den postmoderne glideflukt i retning av å fingere en avskjed med den som ikke er til stede i form av en henvendelse som i realiteten ikke kan være noe annet enn en henvendelse til de tilstedeværende? Svaret gir seg selv: vi mangler et hverdagsspråk med rom for åpen kommunikasjon om døden der hvor slik kommunikasjon naturlig har sitt sted, nemlig ved dødsleiet. Behovet for å ta avskjed er elementært og ufrakommelig, og når fortrengningen (profesjonaliseringen) av døden fra den felles bevissthet gjør det umulig å innfri behovet der det hører hjemme, melder det seg bakveien i form av trangen til å gjøre gravferden om til et forlenget dødsleie. En tilsvarende forkledningsmanøver ville aldri kunne inntreffe i en kultur hvor døden fortsatt var noe for amatører, og hvor dagligspråket fortsatt hadde rom og bærekraft nok til å gi ord til de følelser og tanker møtet med døden utløser i menneskers erfaringsverden. Gjennom mange århundrer var «Ars moriendi» (Kunsten å dø) en egen litterær lærebokgenre i europeisk kultur, og den sosiale iscenesetting av den enkeltes avskjed med denne verden var det en like selvsagt forpliktelse for alle å ta del i, både den som var i den døendes rolle og de som var på vei inn i rollen som etterlatte.

EN FELLES FORUTSETNING for slik kommunikasjon er at alle tar det for gitt at det finnes en annen verden enn den som er sansbart til stede og kan måles, veies og takseres. Hvor det ikke lenger er gitt, vil horisonten for mellommenneskelig kommunikasjon bli så trang at også kirken får problemer med å orientere seg og finne veier til å gjøre sitt budskap forståelig. En god begynnelse på en orienteringshjelp vil det være å se til at gravferdsritualet og de tilhørende bestemmelser om fremgangsmåten ved gravferd klart og utvetydig avskjærer muligheten for at minneordene, uansett hvem som fremfører dem, gis form av direkte tiltale til avdøde.