Å telle seg til kvalitet

Det nye «tellekantregimet» som er innført ved universiteter og høyskoler fører til segmentering og konservering: I stedet for økt kontakt mellom akademia og samfunn, trekker forskerne seg bort fra offentligheten - mot spesialiserte internasjonale fagtidsskrifter.

UNIVERSITETER og høyskoler er underlagt et nytt «tellekantregime». Målet er innovasjon og kvalitet, men systemet fører til segmentering og konservering. Det skal også bidra til økt kontakt mellom samfunn og akademia, men resultatet blir at forskerne trekker seg bort fra offentligheten mot spesialiserte internasjonale fagtidsskrifter.

I forbindelse med kvalitetsreformen ble det i 2003 innført et nytt finansieringssystem for høyere utdanning basert på studiepoengproduksjon. Samtidig begynte debatten om «forskning med tellekanter», og fra 2006 skal også «vitenskapelig publisering» belønnes økonomisk. Videre foreligger det planer for hvordan formidling kan bli veid og målt (før det er på plass vil all formidlingsaktivitet, kynisk sett, være bortkastet). Dermed blir alle de tre oppgavene - utdanning, forskning og formidling - underlagt én og samme resultatbaserte finansieringsmodell. Denne systematiske omleggingen de siste årene bør være rammen for debatten omkring de tilsynelatende trivielle tellekantene.

MYE AV KRITIKKEN mot det nye systemet handler om at det favoriserer naturfag og at det er lite egnet til å vurdere aktivitet og kvalitet innenfor humaniora og samfunnsfag. Vår påstand er imidlertid at det heller ikke fungerer optimalt for naturfagene.

Spørsmålet om «feltfaktor» tydeliggjør problemet: «Dersom en gjennomsnittlig matematiker i verden produserer 0,3 artikler i året og en gjennomsnittlig biolog 1,5, reflekterer ikke dette dovenskap blant matematikere, men snarere at det ligger mer innsats bak hver publikasjon i matematikk», het det i rapporten Forskning med tellekanter (UiO, 2003), hvor denne skjevheten ble omtalt som «modellens største svakhet». Derfor diskuterte man å innføre en såkalt feltfaktor, som justerer for disse forskjellene, men det ble lagt til side av praktiske grunner. Også innstillingen fra universitets- og høyskolerådet, Vekt på forskning (UHR, 2004), drøftet problemet, men også her ble det feid under teppet. Følgelig er «modellens største svakhet» videreført av praktiske grunner - mot bedre vitende. Problemet med feltfaktor, i forhold til uheldige og utilsiktede fordelingsmessige konsekvenser, blir mangedoblet når en slik modell blir generalisert og

lagt til grunn også for andre fagtradisjoner, forskjelligartede institusjoner og på tvers av sektorens tre oppgaver.

SYSTEMET ER imidlertid ikke modellert etter matematikk og naturfag, men snarere etter praksisen innenfor biomedisinske fag. Og det er nettopp her at problemene med finansiering basert på publisering - derunder konflikten mellom kvalitet og kommersialisering - kommer tydeligst til uttrykk. Dette ble til overmål demonstrert tidligere i høst da Tidsskrift for Den norske lægeforening for første gang måtte trekke en artikkel på grunn av plagiat. Tilstøtende problemer som interessekonflikt, hemmelighold, selvplagiering og såkalt «ghostwriting» er nylig diskutert også i Nature og The New England Journal of Medicine. I en tid hvor ledende internasjonale tidsskrifter selv slår alarm, blir dette systemet ukritisk lagt til grunn for det nye norske tellekantregimet.

I DET NYE SYSTEMET er det bare tre publikasjonsformer som blir definert som «vitenskapelige» (bok, tidsskriftartikkel og artikkel i antologi), mens debattinnlegg og bokanmeldelser faller ut. Videre blir «vitenskapelige publikasjoner» delt inn i to divisjoner - vitenskapelig (nivå 1) og super-vitenskapelig (nivå 2) - ikke avhengig av egen kvalitet, men hvor de er publisert. Tidsskrifter som Samtiden, Syn og Segn og Vinduet faller helt utenfor systemet og blir implisitt definert som ikke-vitenskapelige (nivå 0).Forskjellen i økonomisk uttelling mellom de tre nivåene er betydelig, selv om grensene er satt på en ytterst vilkårlig måte. For eksempel gir en artikkel i et tidsskrift på nivå 2 fem ganger høyere uttelling enn tilsvarende på nivå 1.

Tanken er at fagmiljøene selv skal bestemme hvilke tidsskrifter og forlag som skal utgjøre nivå 2 gjennom såkalte «konsensusprosesser». Her oppstår imidlertid en klassisk «bukk-og-havresekk-situasjon»: De akademiske miljøene vil naturlig nok foreslå tidsskrifter og forlag hvor de allerede publiserer eller tror at de har mulighet til å publisere (For eksempel er British Journal of Sociology erstattet med det skandinaviske Acta Sociologica). Innenfor de fleste fag fins det også underdisipliner eller mer tverrfaglige tilnærminger, hvor bestemte tidsskrifter utpeker seg som sentrale, men for fagmiljøet som helhet er det ikke naturlig å nominere disse til nivå 2. Man risikerer derfor at små fagmiljøer, som også gjennom publikasjoner markerer seg som internasjonalt solide, lokalt vil fremstå som kvalitativt svake. Spørsmålet om hvem som avgjør hvilke tidsskrifter som holder høyt nivå, blir dermed desto mer kritisk.

DET NYE tellekantregimet skal tjene to formål: Det skal fremskaffe tekniske data av høy kvalitet, som i neste omgang kan tjene som faktagrunnlag for finansiering og forskningspolitikk. Samtidig skal det stimulere til både økt publiseringsaktivitet (nivå 1) og høyere kvalitet (nivå 2). Problemet er at disse to formålene slår hverandre i hjel. Når det tekniske tellekantregimet - utarbeidet med tanke på den nye budsjettmodellen - samtidig skal brukes som målestokk på vitenskapelig kvalitet, blir resultatet absurd. Kvalitetsbegrepet er blitt selvrefererende og dermed tømt for mening.

På grunn av systemets utforming vil det være mange måter å heve «forskningskvalitet» uten at kvaliteten øker. Hvis man for eksempel kan velge mellom et krevende internasjonalt tidsskrift på nivå 1, og et mindre krevende som gjennom «konsensusprosesser» er havnet på nivå 2, er det rasjonelt å publisere i et tidsskrift av lavere kvalitet fremfor ett av høyere. Man trenger ikke engang skrive bedre artikler, så lenge de blir publisert i godkjente kanaler. Vi kan derfor konkludere med følgende «Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden»:

1.  Det første bud er ganske lett: De som skriver mest, har alltid rett.

2.  Tenk alltid på hva det vil si, å skrive i feil kategori.

3.  Glem Samtiden og Vinduet. Du får ingen poeng for det.

4.  Debatt er kun for kranglefanter. Det gir ingen tellekanter.

5.  Følg ingen altfor høye krav. Hvis ingen ser det: Skriv av!

6.  Si alle hva de gjerne hører. Spark modig inn de åpne dører.

(Legg originaliteten død: Daglig drøv gir daglig brød).

7.  Vær kort, for det gir mer poeng, og finn deg en siteringsgjeng.

8.  Husk: Ingen tekst kan trykkes nok. Blir den for lang, så klipp den opp!

9.  Av kladder bruker du hvert ord, da blir CV-en kjempestor.

(Gjenbruk - det er det som gjelder, antallet er det som teller)

10.  Hvis siste bud blir respektert, er karrieren garantert!

Følg listene for nivå 2 - og lat som den er kjempegod!

Søk gunst hos dem som er i tet - så kaller vi det kvalitet!