Å tenke med hendene

Som 16-åring drømte jeg om å åpne bilverksted. Det skulle ligge i Lørenskog og jeg skulle bo i etasjen over verkstedet. Kort vei til jobb. Mitt julegaveønske var en tjukk bok med tittelen «Eget firma». Ønsket ble ikke innvilget, trolig fordi de mest sannsynlige gavegiverne oppfattet dette som smusslitteratur.

Min tanke var: De færreste pubertale fritidssysler er like oppslukende som å mekke sykkel eller moped, så hvorfor ikke tjene penger på det. Et par år seinere pusset jeg bil og kunne gjerne tilbringe 12-timersdager i kjærlig samvær med rustne skjermer, fint sandpapir og duften av olje og «vaitsprit».

Etter hvert la jeg fastnøkkelen på hylla for å bli kunnskapsarbeider, men i motsetning til mange yrkesskoler i USA, har jeg ikke lagt verktøyet ut for salg på eBay. I California har tre fjerdedeler av studieplassene ved mekanikerlinjene (shop class) forsvunnet siden begynnelsen av 1980-tallet. Elevene skulle i stedet lære å bruke datamaskiner – yrkesfagene var ressurskrevende og ikke på lag med framtida.

Matthew B. Crawford, filosof og motorsykkelmekaniker, mener at denne utviklingen ikke kan fortsette uten at stadig flere mennesker mister «meningen» med det de holder på med. Han ser en utvikling der de tradisjonelle yrkene erstattes av tilsynelatende høystatusyrker som viser seg å være fremmedgjørende – de skaper ikke hele mennesker, bare flere tannhjul i maskineriet.

Nå ser du kanskje for deg Charlie Chaplin ved samlebåndet i «Moderne tider» og tenker at det er bedre å sitte foran et tastatur og lage regneark enn å feste muttere på et eller annet industriprodukt. Crawfords poeng er at dagens høyteknologiserte arbeidsliv ikke er stort bedre enn de første samlebåndene. Vi ser en tiltakende forflytning av kunnskap og selvbestemmelse fra de ansatte til arbeidsgiverne. De ansatte utfører bestemte oppgaver, men skal være fleksible, slik at de kan flyttes over til andre oppgaver, eller erstattes av like fleksible arbeidere på andre kontinenter.

I sin ferske bok «Shop Class as Soulcraft. An Inquiry into the Value of Work» forteller Crawford om sin egen «dannelsesreise». Han jobbet som elektriker for å finansiere utdannelsen ved University of Chicago, der han etter doktorgraden i politisk filosofi stortrivdes som «postdoktor» ved universitetets Committee on Social Thought. Det var da han takket ja til en godt betalt jobb ved en tenketank i Washington DC at han merket tapet av mening: «Jeg var alltid trøtt og kunne ærlig talt ikke se grunnen til at jeg i det hele tatt fikk betalt – hvilke håndfaste produkter eller nyttige tjenester var det jeg sto for?» Etter fem måneder ved tankesmia sluttet han og startet et motorsykkelverksted.

Crawford bruker sin egen erfaring som illustrasjon, men mener dette handler om selve samfunnsutviklingen og ikke hans personlige hang til å mekke. Det dreier seg i siste instans om å bremse umyndiggjøringen av enkeltmennesket og ta tilbake kontrollen over eget liv.

Crawford understreker at han ikke søker tilbake til et enklere og mer autentisk liv, fritt for moderne teknologi og alle våre kjære, digitale duppeditter. Han er heller ikke spesielt begeistret for håndverksarbeid som terapi for slitne kontorarbeidere etter arbeidsdagens slutt og beskriver hvordan allerede «Arts and Crafts»-bevegelsen på slutten av 1800-tallet var en reaksjon på det moderne samfunnet, men disse hobbyene skulle bare lindre den uunngåelige smerten ved «rutinestyrt, byråkratisert arbeid», som tross alt var framtida. Jobben din skulle ikke nødvendigvis være meningsfylt, men på fritida kunne du dyrke det autentiske, det som virkelig ga livet mening.

Denne lengselen etter det autentiske (som vi ikke finner gjennom vårt daglige arbeid) er ifølge Crawford fundamentet for all markedsføring. Vi kjøper livsmening gjennom å velge de merkevarene som omgir seg med de rette assosiasjonene om ekthet.

Du kan for eksempel ha lyst på en motorsykkel, en Yamaha Worrier som i 2007 ble presentert med slagordet «Life is what you make it. Start making it your own». Crawford harselerer over hvordan du kan gjøre Yamahaen personlig ved å velge ut noen av delene selv – fra et begrenset utvalg som produsenten tilbyr.

Umyndiggjøringen av enkeltmennesket merkes også gjennom tendensen til å skjule hvordan tingene vi omgir oss med i hverdagen virker («hide the works»). Det vi før kunne fikse selv, konstrueres nå slik at produktene må leveres inn til eksperter ved den minste feil. Et eksempel Crawford trekker fram, er Mercedes-modellene som leveres uten målepinne, slik at du ikke engang skal kunne sjekke olja på din egen bil.

Crawford har en høne å plukke med folk i mange leirer. Han angriper selvsagt de ansvarlige for utdanningspolitikken, som «tvinger» alle til å ta høyere utdannelse for å forberede dem på et pervertert arbeidsliv preget av mistrivsel. Han har heller ikke mye til overs for «trendforskere» som Richard Florida («The Rise of the Creative Class»), som hevder at politikerne må legge forholdene til rette for de «kreative», siden de utgjør storbyenes framtid og produktive motor.

Samtidig mener Crawford at det frie marked altfor ofte får ture fram på bekostning av det frie menneske: Vi må ikke konsentrere kapitalen på få hender og dermed begrense mulighetene til «self-employment and self-reliance».

Crawford, som vokste opp i en hippiekommune i Berkeley, California, kaller seg i dag en «progressiv republikaner». Det forhindrer ikke at han skryt for «Shop Class as Soulcraft» av sosiologen Richard Sennett, en kritiker av den nye kapitalismen som ikke har ord på seg for å være utpreget konservativ. Sennett har skrevet om beslektede tema, ikke minst i fjorårets «The Craftsman».

Uansett, Crawfords evangelium om håndverksmessig kompetanse lyder godt i de fleste ører, uansett politisk legning. Det er når man stiller spørsmålet om hva som bør gjøres for å hindre at kompetansen forvitrer i den nye, effektive, globaliserte kapitalismen at svarene spriker. Matthew B. Crawford driver i dag et motorsykkelverksted i Richmond, Virginia (shockoemoto.com), men han har ikke tatt farvel med akademia og jobber også som forsker ved Institute for Advanced Studies in Culture ved University of Virginia.

Mikael Godø er kommentator i

Dagbladet og har alltid fikset sin

egen sykkel.