BARNEHAGE: - Akkurat som det finnes markedssvikt, finnes det styringssvikt. At offentlige aktører kan ha svakere insentiver for å drive effektivt er ikke skremselspropaganda, det er et faktum, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
BARNEHAGE: - Akkurat som det finnes markedssvikt, finnes det styringssvikt. At offentlige aktører kan ha svakere insentiver for å drive effektivt er ikke skremselspropaganda, det er et faktum, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Å tøyle et udyr

I venstresidens logikk er private aktører i velferdstjenestene «udyr som må tøyles». I virkeligheten handler det om å finne gode løsninger mellom ytterpunktene.

Meninger

Roman Linneberg Eliassen skriver i sin spalte på Dagbladet.no 6. juni at politikerne bør legge en plan for styrt avvikling av private, kommersielle barnehager. Dette forslaget er også gjentatte ganger blitt fremmet av venstresiden i politikken, med revolusjonære Rødt i spissen, SV som ivrig heiagjeng og Ap som lett mumlende haleheng.

Samtidig som et forbud mot avkastning i sektoren er en høyst reell mulighet og noe som kan bli tilfelle dersom flertallet skifter etter neste valg, skriver Eliassen at det er tilnærmet risikofritt å drive barnehage i Norge med kommunalt tilskudd. Han hopper dermed enkelt bukk over den politiske risikoen knyttet til slik virksomhet. Jeg tror ikke private aktører i kommuner hvor de er blitt kastet ut av røde flertall, etter å ha lagt stor innsats i å bygge opp sin virksomhet over mange år, er helt enig i at de driver risikofritt.

Eliassen tar også flere snarveier i sitt resonnement om risiko og økonomi. For det første ser han bort fra at selv om mange aktører driver med overskudd, er det også mange som driver med underskudd. Altså kan det umulig være så risikofritt å drive barnehage som han skal ha det til.

For det andre trekker han, som mange andre, frem sammenligningen av avkastningen på egenkapitalen i barnehager med den gjennomsnittlige avkastningen på Oslo Børs. Det er en sammenligning som gir liten mening uten mer informasjon. For eksempel må man da vite hvordan kapitalstrukturen for det gjennomsnittlige selskapet på Oslo Børs ser ut, sammenlignet med barnehagene. Det er et vesentlig poeng at det er bemanning som er den store kostnaden i barnehager, ikke for eksempel eiendom eller annen kapital, noe Eliassen selv også trekker frem. Når kapital er en mindre viktig del av driften, er det å forvente at avkastningen på egenkapitalen blir høyere, selv med samme risikonivå. Det er også mange investeringer som ikke dukker opp som egenkapital i regnskapet, for eksempel investeringer i opplæring av ansatte, i utviklingen av styringssystemer, og ofte mye av tiden en som starter barnehage bruker på driften selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når man vurderer lønnsomhet, kan driftsmargin i mange tilfeller være minst like interessant som avkastning på egenkapital. Driftsmarginen for barnehager har vært relativt stabil de siste 10 årene, og har svingt mellom fem og syv prosent. Slik det fremkommer i rapporten fra BDO som også omtaler egenkapitalavkastningen, er dette et helt normalt nivå for tjenesteytende næring. Dessuten kan det være flere forklaringer på det noe lavere kostnadsnivået i de private barnehagene, enn bare at de skjærer ned for å tjene mer. BDO-rapporten nevner at en mulig forklaring kan være at de private barnehagene tidligere fikk lavere kompensasjon, tilsvarende 85 % av de kommunale barnehagenes kostnader. Altså kan det være historiske årsaker som gjør at de fremdeles ligger på et noe lavere kostnadsnivå, selv om kostnadene i private barnehager også har økt de siste årene.

Det betyr også at barnehagene som er undersøkt driver i gjennomsnitt ca. seks prosent mer effektivt enn de offentlige barnehagene. Skyldes noe av dette at de bruker mindre penger for eksempel på bemanning? Ja, klart det gjør. Men det trenger ikke utelukkende å være negativt. Lavere sykefravær gir for eksempel lavere kostnader, samtidig som det er til glede for både barn og ansatte. At pensjonskostnadene er lavere i private barnehager behøver heller ikke bety at den enkelte ansatte kommer dårligere ut enn i offentlige barnehager. En del av oss mener dessuten at det er pensjonsordningene i offentlig sektor som er det største problemet, ikke de i privat sektor.

Det er lite som tyder på at ansatte i private barnehager utnyttes. Heldigvis har vi et fritt arbeidsliv med fri lønnsdannelse i Norge, samtidig som ansatte i de private barnehagene i høy grad har ordnede arbeidsforhold. Det er uansett liten grunn til å tro at det vil være vanskelig for en ansatt i en privat barnehage å få seg jobb i en kommunal barnehage om vedkommende er misfornøyd med forholdene, og enda enklere vil det bli med ny og strengere bemanningsnorm og stadig underskudd på pedagoger. Om de private er flinkere til å tiltrekke seg de nye generasjonene, og dermed har yngre arbeidstakere, er det kanskje noe de offentlige burde lære av, i stedet for å fremstille det som et problem.

Eliassen og hans meningsfeller fremstiller det gjerne som om vi som støtter opp om private — også kommersielle — aktører på velferdsfeltet ikke forstår eller er klar over at dette er konstruerte markeder som ikke er perfekte. Det er selvsagt feil. Selv har jeg skrevet langt og mye om både fordeler og ulemper ved private aktører i velferden, og ikke minst om hvilke forutsetninger som må oppfylles for at slike markeder skal fungere til gunst for de som mottar tjenestene.

Det er både riktig og fornuftig å se på rammene rundt driften av offentlig finansierte barnehager. En av de vesentligste utfordringene er mangelen på fri etablering av nye barnehager. Dette er også en problemstilling Eliassen er inne på, og som flere andre har pekt på som en mulig årsak til at både overskuddene og markedskonsentrasjonen er høyere enn hva som ellers kunne vært tilfelle. En annen utfordring er å sikre tilstrekkelig informasjon til foreldre som skal søke barnehageplass, slik at de kan gjøre et informert valg. Her har mange norske kommuner mye å gå på.

Som de fleste som driver med økonomi vet, finnes det neppe markeder uten en eller annen form for markedssvikt. Perfekte eller tilnærmet perfekte markeder er svært sjeldne. Men de som ønsker å forby kommersielle aktører å drive barnehager og andre velferdstilbud har et mildt sagt rosenrødt syn på sitt foretrukne alternativ, nemlig at det offentlige står for all drift alene, eventuelt supplert av ideelle aktører. For akkurat som det finnes markedssvikt, finnes det styringssvikt. At offentlige aktører kan ha svakere insentiver for å drive effektivt er ikke skremselspropaganda, det er et faktum.

Andre problemer ved offentlige tilbud kan for eksempel være at de er mer opptatt av å levere et standardisert tilbud til alle, heller enn å levere et tilbud tilpasset den enkelte borgers behov og ønsker. Det kan være at de er mer opptatt av å unngå å gjøre feil som deres overordnede politikere kan lastes for, enn faktisk å gjøre noe riktig. Press på budsjetter er heller ikke noe som bare hører den private sfæren til — bare spør de offentlige virksomhetene som har måttet innføre «vikarstans» eller lignende tiltak når kommunekassa plutselig blir slunken.

Skulle noen fremdeles være i tvil om at det er mulig å drive mer effektivt og samtidig gi bedre tjenester enn hva mange offentlige aktører gjør i dag, er det bare å se på sammenligninger av tjenestetilbudet i norske kommuner. Det er nemlig stor forskjell på hva skattebetalerne får for pengene, noe som kommer tydelig frem for eksempel i undersøkelsene som det norske ASSS-nettverket for de største kommunene i landet utfører. Det er jo nødt til å bety at noen driver mindre enn optimalt.

Dessuten er det naivt å tro at det står et ubegrenset antall ideelle aktører klare for å yte sin innsats for det offentlige uten kompensasjon utover sin lønn i himmelen. Det er mye godt å si om ideelle aktører, men i motsetning til kommersielle mangler de insentiver til å utvide vellykkede konsepter. Tvert imot — en ideell aktør vil ofte se det som et hederstegn at ventelistene er lange. En kommersiell aktør vil se det som en tapt mulighet. I tillegg kommer det alltid tilbakevendende problemet med å skille mellom ideelle og kommersielle aktører, uten at både kommunen og de ideelle må bruke store administrative ressurser på å bevise at de ikke er kommersielle i smug — ressurser som ikke gir noen som helst kvalitetsgevinst, og alternativt kunne vært benyttet til å skape eller sikre bedre tjenester.

Den politiske logikken er slik at hver gang det oppstår et avvik eller man ser en mulig markedssvikt blant private aktører, så ønsker noen å avvikle det private tilbudet. Når det oppstår feil eller man ser svakheter i det offentlige tjenestetilbudet, er det imidlertid ingen som går ut og mener at man heller burde overlate tjenestene til det private markedet. Offentlige aktørers feil og mangler bortforklares nesten alltid med manglende ressursbruk, løsningen er å sende mer penger. Private aktører tildeles derimot tvilsomme æresbetegnelser som «udyr», «blodsugere», «parasitter». Selv når det viser seg at de, i gjennomsnitt, oppfattes som bedre enn sine offentlige motparter.

Det er både fornuftig og riktig at det offentlige tar ansvar for mange velferdstjenester, og korrigerer en del former for markedssvikt. Samtidig vet vi at markedsøkonomien har gitt oss en velstandsvekst som ingen andre økonomiske systemer har maktet. At politikerne søker å finne gode løsninger som tar med seg fordeler og reduserer ulemper ved begge modellene, er en naturlig og fornuftig videreutvikling av vårt velferdssamfunn. Smarte politikere tar inn over seg at verden sjelden er sort/hvit, men at gode løsninger finnes et sted i det brede fargespekteret imellom.