Å tråkke troende på tærne

«UTEN EN TRÅD»: Høyesterett utøvde sunt litterært skjønn da de frifant Agnar Mykle og dømte Bjørneboe.

I Dagbladet 4. november kom Fredrik Wandrup med et pussig utspill mot fremstillingen av Høyesteretts rolle i rettssaken om Jens Bjørneboes «Uten en tråd» i mitt bind i det nye verket om Høyesterett i norsk historie, «Siste ord». Det han skriver, viser nokså tydelig at han ikke har lest boken ennå, og jeg skal derfor ikke gi noe detaljert tilsvar. Imidlertid er det interessant at Wandrup, som har investert så mye tid og arbeid i Bjørneboes historie, ikke skjønner hva det vil si å historisere sitt emne.Det min medforfatter Nils Rune Langeland og jeg har forsøkt å gjøre i bøkene våre, er å lese rettssaker historisk. Også retten må studeres på sine egne premisser og i lys av sin tids kultur. Dette skiller oss fra juristene, som i all hovedsak studerer eldre dommer som eksempler på prinsipper med gyldighet også for nåtiden. Mer overraskende er det at dette også skiller oss fra Fredrik Wandrup.

BJØRNEBOE-SAKEN er «en sak fra historiens skraphaug», skriver Wandrup. Men historien har ikke skraphauger: Det er skraphaugene som er historien. Historie handler ikke om hva vi synes nå. For Wandrup er det annerledes. Hans anliggende er ikke fortiden, men hans egne overhistoriske vurderinger: «\'Uten en tråd\' var ikke mer \'utuktig\' den gangen enn den er i dag.» Men hvordan vet han det? Hvordan finner man ut av sånt? For en historiker er svaret enkelt: Man sjekker kildene. I dette tilfellet er det en enkel og snusfornuftig jobb. Høyesterett avgjorde at boken var utuktig, og dermed var den faktisk det. Wandrup tar helt enkelt feil - hvis man da mener at dette er et historisk spørsmål, og ikke noe en biograf kan avgjøre for seg selv.Kanskje Wandrup mener at Høyesterett var alene i sin rettsoppfatning og ute av takt med sin tid, da den stemplet en roman som utuktig? Her har han ikke datidens støtte. Like etter at politiet gikk til aksjon og konfiskerte bøker og trykkesats, ble det holdt en interpellasjonsdebatt på Stortinget. Ingen mente da at det ikke skulle settes grenser for hva man kunne skrive om sex. Heller ikke Den norske forfatterforening. Og det gjorde heller ikke Jens Bjørneboe og hans forsvarer. Under rettssaken løftet de nokså lite heroisk frem bøker som var mer utuktige enn «Uten en tråd». Å se på Bjørneboe som ridder for ytringsfriheten er som å løfte frem den minste av Bukkene Bruse som solidaritetsideal.

MENER WANDRUP at Høyesterett tolket loven feil? Bevisbyrden hviler på ham. Loven formulerer seg her meget vagt, og «utukt» er en rettslig standard, en størrelse som domstolene til enhver tid må fylle med et innhold som er i pakt med den alminnelige rettsfølelse. Hva dét er, kan man diskutere. Det gjorde Høyesterett. Wandrup gjør det ikke. Hans egen rettsfølelse er god nok, og det med nesten 40 års tilbakevirkende kraft.

«PROBLEMET ER... at Høyesterett ga seg inn på å vurdere bokas litterære verdi,» klager Wandrup. Dommerne syntes ikke det var uproblematisk, de heller. Men en domstol kan ikke bare kaste kortene. Enten de ville eller ikke, måtte dommerne ta stilling til om boken var utuktig. Og dette var selvsagt et avveiningsspørsmål: Stor kunst skulle ha større frihet i det offentlige rom enn det som gjaldt for tekster uten litterære kvaliteter. Domstolene var nødt til å ta stilling til kvalitetsspørsmålet. Det gjorde de ikke på grunnlag av statsadvokatens totalitære litteratursyn, som Wandrup antyder, men på vurderinger fra sakkyndige. Og vi må jo gå ut fra at Wandrup mener det er mulig å være sakkyndig på området, siden det er så lett å peke ut dem som ikke er det.«I ettertid er det åpenbart at \'Uten en tråd\' har litterær verdi,» synes sakkyndige Wandrup. Det må være deilig å være så sikker. Hovedpersonen er en ung og uerfaren kvinne som ikke trives med sexen hun får av en egoistisk kjæreste. Hun oppsøker en terapeut som gir henne det hun trenger: noen skikkelige knull. Det lærer henne at sex handler om penetrering og ikke noe annet. Etterpå spiller hun inn pornofilm. Wandrup ser dette som en skildring av «en ung kvinnes seksuelle oppvåkning». Andre vil mene at dette er et helt konvensjonelt porno-susjett med et budskap som var flatt og reaksjonært selv i 1967.

DET ER DETTE som får meg til å skrive at Høyesterett utøvde «sunt litterært skjønn» da de frifant Agnar Mykle og dømte Bjørneboe. Jeg skriver ikke at dette var heroisk i seg selv. Men jeg synes det er mildt tankevekkende at Wandrup, som er så opptatt av farlig og kritisk litteratur, mener at litteraturen per definisjon ikke skal tilkjennes samfunnsansvar. Men det gjorde høyesterettsdommerne i 1967, kanskje som de siste. Dét er kanskje litt heroisk.Ingen mener at retten burde gjort det samme nå. Men man må faktisk ta både fortiden og fortidens alvor alvorlig hvis man vil skjønne noe av rettssaken om «Uten en tråd». Og det er interessant at Wandrup hisser seg sånn opp over dette: Det må bety at Bjørneboe-biografien hans ikke er en historiebok, men en helgenlegende. Dessverre er ikke historie en disiplin for troende. Den er bare en skraphaug.