Å tvære eller ikke tvære

Hjernesorg, smertesorg.

CD: For en artist som har klart å opparbeide seg en så stor masseappell som Kanye West, er fjerdealbumet «808s & Heartbreak» forbausende enten/eller. Superrapperen har denne gangen bestemt seg for at han bare skal synge - og at all vokal skal kjøres gjennom autotune. Om man får fot for skiva står og faller dermed på om man godtar dette grepet eller ikke. Enten liker man hvordan robotstemmen aksentuerer albumets synthkalde, fremmedgjorte lydbilde. Eller så sitter man igjen med følelsen av at Kanye West for en gangs skyld har sporet av i visjonsløpet. At han i jakten på å formidle følelsene etter det som må være hans annus horribilis, året moren døde og forlovelsen til Alexis Phifer gikk rett vest, kanskje har tapt det musikalske gangsynet som har preget hans tidligere arbeider.

Når jeg havner i kategori nummer to, handler der ikke bare om å være lei autotuneren, som de siste åra har spredt seg som byllepest over Billboard-lista, men også om at låtene mangler fangarmer. Riktignok er singelen «Love Lockdown», med sin klaustrofobiske stemning og tribaltrommevirvler, fullstendig fantastisk. Men resten av albumet forsvinner ned i en selvdestruktiv og monoton malstrøm. Det er mørkt og sparsommelig, låtene mangler, og da hjelper det ikke at Kanye vrenger hjertet og sender bitre meldinger til ekskjæresten. Eller at han i det floskelbefengte sistesporet «Live Bonus Track/Pinocchio Story» tar et oppgjør med merkevarefetisjen sin, og sammenlikner kjendisstatusen med sin med historien om Pinnochio («I just want to be a real boy»). Det er ikke nødvendigvis bra bare fordi det er ærlig.