Å være - eller la være

Inspirert av William Cody Mahers tekst «Being Human» slår koreografen Antony Rizzi opp et stort levende lerret på Danseteatret. Engasjerte dansere leter, lider og leker seg fram i et rikt landskap.

DANS: Ingen tvil om at amerikaneren Rizzi, nå med fast forankring i Frankfurt-balletten, har øynene med seg og dessuten et mangfoldig vokabular for å få oss til å forstå hva han så. I tillegg til selve forestillingen viser han også en fotoutstilling på Danseteatret nå. Som billedkunstner er Antony Rizzi fascinert av video og polaroid, på scenen har han det store overblikket.

Og det trengs når temaet er så mangfoldig og problematisk som her: Hvordan blir man et menneske? Hva vil det si å være et menneskelig vesen? Og hvordan forblir man menneskelig? Åpningsordene er: «I was almost human, but then something went wrong...» Det er starten på Mattias Ekholms danseriske monolog, som både er overraskende, desperat, morsom, sår og fritt fabulerende. For hvor skal man begynne? Og hvem har egentlig krefter til å være et helt menneske hele tida? Ekholm har det på scenen med overbevisende uttrykkskraft i samspill med mikrofonstativet mens det store papirsceneteppet reiser seg mot taket som et omvendt ras.

Med så mange innfallsvinkler til kveldens tema, et mangfold av improviserte innspill underveis fra dyktige dansere, og et stort og sammensatt lydbilde signert Andreas Baumecker, er det koreografens overblikk og dramatiske format som gjør at verket vokser underveis. For her er det ikke snakk om kunstige påfunn for påfunnets egen skyld, alle ingredienser i dette danseteatret har Rizzi sett og satt i sammenheng. Danserne på scenen inngår i helheten med sine personlige særpreg, og befolker scenen nettopp som levende mennesker, human beings. Forestillingen er anmeldt på grunnlag av generalprøven.