SØT OG DIREKTE: Kaja Gunnufsen. Foto: Øistein Norum Monsen
SØT OG DIREKTE: Kaja Gunnufsen. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Å være «desp» etter sex er visst ingen dårlig idé

Anmeldt fra Bylarm-fredagen: Kaja Gunnufsen, Vilde Tuv og Aurora Aksnes.

Vilde Tuv

BYLARM: 
Til de som måtte være bekymret for at kvinnelige singer/songwritere skal høres for mye ut som hverandre: Ta det med ro, vi har Vilde Tuv.

Alene på scenen har hun bare med seg elektrisk gitar og en basstromme, og med lyden skrudd dypt og ullent gir det et spartansk, men effektivt underlag for fingerspillet som driver de korte, noen ganger nesten skisseaktige låtene.

Bergenseren Tuv spilte tidligere i punkpop-bandet Hjerteslag, og som musiker har hun en tilnærming nærmere rocken enn den sarte singer/songwriteren.

Ikke minst skyldes det den nonchalante fremføringen; det kjappe, repetitivt messende fingerspillet følger ikke noen metronom, og stemmen er fin, men ustø - noen ganger lys og spiss, men best når den er luftig svevende. Tekstene beveger seg i nære, hverdagslige univers med fine bilder, som i singelen «Mine armer»: Eg skal klemme deg så hardt at du må glemme alle andre.

De begrensede musikalske elementene gir Vilde Tuv en tydelig signatur, men ikke så mye spillerom for variasjon.

Når låtene er virkelig sterke, står de fjellstøtt på egen hånd, men noe av materialet ville hatt godt av et tydeligere særpreg, for ikke å skli over i hverandre.

Kaja Gunnufsen

BYLARM: Kaja Gunnufsen er kul. Hun er yndig og lavmælt, men på ingen måte unnselig og innadvendt — tvert imot har hun en sjarmerende humor, som avleveres med steinansikt. Hun lager søt musikk, men fyller den med tekster som kan handle om hvor desperat hun er etter sex («Desp»), eller inneholde linjer som hvorfor i hælvete / vil du ikke bli min kjæreste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette siste er hun en slags sjelevenn av Razika - men musikken er noe ganske annet.

Der Razika er poppunkenergi, er Gunnufsen leken twee. Stemmen er florlett, men ujålete, og bandet hun har med seg i Wimp-teltet denne kvelden faller i kategorien pent og pyntelig.

Et lite hakk for pent og pyntelig, viser det seg, selv om de er høyst nødvendige foran en forsamling der det til tross for mange lyttende, er en konstant vegg av festivalprat i bakgrunnen. Den nye sistelåta «Nattønsket» har en lett sprett i steget og kraft på refrenget - litt av den energifokuseringen hadde gjort seg også i framføringen av resten av materialet, en samling riktig fine låter.

Aurora Aksnes

EGEN STEMME: Vilde Tuv. Foto: Kaja Bruskeland
EGEN STEMME: Vilde Tuv. Foto: Kaja Bruskeland Vis mer

BYLARM: Det skulle nesten ikke være lov å ha en stemme som Aurora Aksnes når man bare er 17 år. Men jammen er det ikke gøy når noen har det.

Med en klar, spenstig, lett slepende og sår klang har hun full kontroll over sine flagrende fraseringer - ikke ulikt en annen bemerkelsesverdig norsk artist som fikk sitt Bylarm-gjennombrudd i tidlig alder.

Å sammenligne noen med Susanne Sundfør er så klart dårlig gjort for alle parter (og sjelden særlig dekkende), men når man hører Aksnes' nydelige vokalarbeid og melodilinjer i «Runaway» er det vanskelig å unngå assosiasjonen. Heldigvis har bergensjenta mer å spille på - med bandbacking bestående av elpiano, trommer og bass får det hele en anelse preg av country, men hun har også store og lystige poplåter i ermet.

OPPSIKTSVEKKENDE: Aurora Aksnes. Foto: Bent René Synnevåg
OPPSIKTSVEKKENDE: Aurora Aksnes. Foto: Bent René Synnevåg Vis mer

At hun skulle hatt problemer med sceneskrekk er det ingen som ville ha gjettet, der hun leverer sine utelukkende minneverdige låter med en upåklagelig innlevelse.

Ryktet hadde gått foran Aksnes i går kveld, og utenfor Herr Nilsen var det en standhaftig kø som ikke ville gi opp håpet. Når hun lørdag spiller på Gamla, er det bare å innfinne seg.