Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Sorg

Å være i sorgen

Sorgen vil aldri forsvinne helt. Den minner oss om at vi er en del av andres liv og deres liv er båret fram av oss.

MINNER: Å sørge er å være i et nærvær med livet og minnene og frykten for å miste det som har vært. Sorgen forsvinner aldri, den ligger som i dvale, en hendelse, en sang, en lukt, et syn kan få den til å blusse opp igjen som en indre orkan, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
MINNER: Å sørge er å være i et nærvær med livet og minnene og frykten for å miste det som har vært. Sorgen forsvinner aldri, den ligger som i dvale, en hendelse, en sang, en lukt, et syn kan få den til å blusse opp igjen som en indre orkan, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Mimesis Heidi Dahlsveen
Mimesis Heidi Dahlsveen Vis mer

En arabisk tradisjonell fortelling forteller om en jeger som er ute på jakt med sin sønn. Under jakten blir sønnen blir drept av et monster. Jegeren er i sorg, men det som virkelig smerter ham, er hvordan han skal fortelle dette til barnets mor, sin kone.

Da han kommer hjem ber han kona om å låne en kjele hos noen naboer, fordi byttet han har fanget må kokes i ei gryte som kommer fra et hjem som ikke har kjent sorg. Kona går fra nabo til nabo for å finne denne gryta, men det finnes ikke et hjem som ikke har kjent sorg, som ikke har mistet noen som står dem nær. Den gryta er ikke å oppdrive.

Den tradisjonelle fortellingen forteller om sorgen som rammer alle og selv om følelsen av ensomhet i tapet av noen som står en nær er overveldende, formidler fortellinger oss at noen har opplevd noe liknende, du er ikke alene.

Når noen som står en nær dør, blir man rammet av ufattelig sorg, og for et stort eller lite øyeblikk (som føles som selve evigheten) mister livet mening. Det å si at noen døde er vanskelig, det gjøres lettere ved å bruke ord som han eller hun gikk bort, sovnet stille inn, forlot oss.

Tapet av mening med livet fører til en eksistensiell ensomhet som kan bøtes på gjennom relasjoner og nærhet med andre. Familie og andre nære mennesker trengs i den umiddelbare perioden, samtidig som man også trenger å kjenne på sorgen ved å være alene for å se om man kan erstatte dialogen med den som gikk bort, med en indre dialog, hvor den døde nå bare eksisterer gjennom et imaginært nærvær.

Jeg er ingen ekspert på sorg, men har som mange andre og som fortellingen i starten forteller, opplevd å miste noen nær. Min ene sønn døde for tre år siden og nå holder jeg fast ved smerten, for den forteller meg at han en gang levde.

Fordi jeg er forteller kunne jeg studere tradisjonelle fortellinger som folkeeventyr og myter for å erfare en nærhet til andres opplevelser når noen nære dør.

Den norrøne myten om Balder ble min hovedfortelling. Da den vakre guden Balder dør, er gudene så sorgtunge at de tier, for om de åpner munnene kan de ikke kontrollere hva som blir sagt og armene deres henger tungt ned, forteller myten. Balders død åpner portene til Hel og fungerer som en forhistorie til Ragnarok som i min opplevelse ble den totale sorgen.

Ja, hele verden gråter og går under når den personen du elsker over alt forsvinner, fordi du står igjen med erfaringer av den døde som du skal sortere og sette ord på, den døde skal transformeres til minner.

Myten om Balder har sin komiske lillebror i folkeeventyret om Hanen som falt i bryggekaret. Kort fortalt handler det om en hane og høne som bestemmer seg for å brygge øl, hanen er ivrig og ønsker å smake på ølet, men på grunn av sin manglende evne til å fly og å holde balansen faller han ned i bryggekaret og dør.

Hønemor sitter igjen med sorgen, som hun kakler ut så inderlig at verden reagerer og sørger med henne. Håndkverna begynner å male, stolen knirke, døra å slå, kosten å rive osv. Dette er et regleeventyr, så hver del blir lagt til, mens de forrige delene blir gjentatt, slik at reglen utvides og sorgen blir massivt som et gråtekone kor. Folkeeventyret er komisk og et vulgært sidespark til sorgen.

En av mine viktige erfaringer i min sorg, er at alle må lov til å uttrykke sorgen på den måten som egner seg for den enkelte. Det oppsto situasjoner som ga inntrykk av at jeg håndterte sorgen uriktig i forhold til sosiale regler. Dagen etter min sønns begravelse hadde jeg en opptreden og det kunne bli tolket som om jeg trengte min sorg inn i andres liv. For meg var arbeid en måte å kunne håndtere det parallelle livet jeg befant meg i. Jeg var inne i det hellige rommet som sorgen la beslag på, men det var også et liv utenfor dette rommet, et liv som krevde å gå videre med sine rutiner og hverdagslige hendelser.

Jeg ble fascinert av menneskets evne til å håndtere et mangfold av aspekter man er tvunget inn i, for mens man sørger, skal man være praktisk med å ordne begravelse, kommunisere med andre sørgende og ta seg av de prosaiske hendelsene som ubønnhørlig holder hverdagen fast i et rytmisk framskritt.

Den hinduistiske myten om Yama og Yami forteller om hvordan sorgen finner en lindring. Yama og Yami er de to første i verden. Yama dør og Yami er utrøstelig. Hun er fortapt i den eksistensielle ensomheten gjennom en gråtende sorg så sterk at gudene tror hun vil ødelegge verden, et slags Ragnarok her også. De prøver å trøste henne ved å si at dette er en del av det å leve, man skal dø. Det hjelper ikke. Gudene må da skape noe som kan dempe hennes sorg. De skaper et skille mellom natt og dag, da og nå, de skaper tiden.

Den lille myten forteller at sorgen vil aldri forsvinne, men tiden vil dempe dens kraftige nærvær. Å sørge er å være i et nærvær med livet og minnene og frykten for å miste det som har vært. Sorgen forsvinner aldri, den ligger der som i dvale, en hendelse, en sang, en lukt, et syn kan få den til å blusse opp igjen som en indre orkan.

Sorgen er der og om det er noen trøst, den vil aldri forsvinne for den minner oss om at vi er en del av andres liv og deres liv er båret fram av oss.