BRÅK: Det har vært mye bråk rundt Ulsrud videregående skole og lektor Simon Malkenes den siste tiden, i etterkant av et innslag med lektoren i NRKs Dagsnytt Atten. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
BRÅK: Det har vært mye bråk rundt Ulsrud videregående skole og lektor Simon Malkenes den siste tiden, i etterkant av et innslag med lektoren i NRKs Dagsnytt Atten. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Ytringsfrihet:

Å være krenket og å være såret er ikke det samme

Å skille mellom krenkelse av menneskeverd og sårede følelser er et viktig hjelpemiddel til å identifisere reelle krenkelser.

Meninger

Krenket lektor Simon Malkenes elevene sine da han i anonymisert form refererte til deres oppførsel i klasserommet? Skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har med adresse til Malkenes uttalt at en lærer ikke kan krenke elevene.

Samtidig har dette blitt en diskusjon om alle krenkelsers subjektive karakter, hvor noen mener at krenkelser må man finne seg i, mens andre sier at dette er uakseptabelt.

Men dette er misforstått. Da har man ikke forstått hva en krenkelse mer presist er eller hvordan krenkelser skiller seg fra subjektive følelser.

Vi har forbud mot å krenke noen gjennom hatefulle, forhånende og/eller diskriminerende ytringer. Og lærere skal selvsagt ikke mobbe elever. Intet av dette beskytter imidlertid mot å bli provosert, støtt eller få sine følelser såret. Det er da heller ikke følelsene som sådan loven skal beskytte. Det er menneskeverdet.

Dette innebærer at det kan være fornuftig å operere med et skille mellom krenkelse forstått som sårede følelser og annen krenkelse. Hvordan gir et slikt skille mening? Et utgangspunkt kan være en undersøkelse av hva som kan sies å bli krenket i ulike situasjoner. Vi kan også spørre hvorfor vi har et juridisk (og moralsk) vern mot visse krenkelser.

Menneskerettighetene er til for å verne individer og beskytte grunnleggende rettigheter. Derfor er det meningsfullt å si at noen har fått krenket sin frihet, sin rett til liv og så videre, i strid med menneskerettighetene. Enkelt og presist kan vi si at menneskerettighetene og lovgivningen ellers er til for å beskytte menneskeverdet. Det er heller ikke vanskelig å se at straffelovens paragraf 185 om hatefulle og diskriminerende ytringer nettopp ivaretar en menneskerettighetsforpliktelse til å hindre krenkelse av menneskeverdet.

Dette innebærer et rasjonelt skille mellom krenkelser av menneskeverd og krenkelser av følelser. Dette skillet blir også tydeligere ved å bytte ut «krenke» med «såre». Det gir språklig god mening å snakke om krenkede følelser, men det blir rart å snakke om å såre menneskeverdet (eller ytringsfriheten og så videre).

«Krenke» og «såre» er synonymer i noen sammenhenger, men ikke i andre. For synonymer overlapper i betydning, men representerer ikke definisjonsmessig identitet. Distinksjonen mellom «å krenke» og «å såre» understreker dermed forskjellen på menneskeverd og følelser, selv om det å få menneskeverdet krenket kan føre til sårede følelser. Men sårede følelser er ikke bevis på krenket menneskeverd. For vi blir såret av svært mye.

Denne distinksjonen tydeliggjør også hvorfor det blir meningsløst å skulle lovbeskytte følelser. Følelser er subjektive og varierer fra individ til individ, mens menneskeverdet er en rasjonell størrelse. Derfor har Anine Kierulf i Aftenposten 21. april rett i at den følelsesmessige reaksjonen på en krenkelse er subjektiv. Men hun er for lite nyansert når hun ikke presiserer at selve krenkelsen av menneskeverdet er en objektiv overtredelse av en moralsk og juridisk norm.

Menneskeverdets «objektive» karakter framgår nettopp av den rekken elementer det består av – som liv, helse, integritet, frihet – og som menneskerettighetene verner. Det foreligger også rettspraksis for hvordan man forstår krenkelser.

På den annen side er det umulig å beskytte individer mot å få sine følelser «krenket» eller – mer presist – såret. Det skjer daglig, i ulykkelig forelskelse, mangel på forfremmelse, usaklig kritikk, personorienterte vitser fra kolleger og så videre. Et vern mot å såre noens følelser blir derfor meningsløst. Det ville innebære en totalitær begrensning av blant annet ytringsfriheten. Således må det vi lovregulerer begrense seg til å beskytte individers (og minoriteters) menneskeverd. Sårede følelser må vi uansett leve med.

Derfor bør vi, når vi ønsker å uttale oss presist, nettopp begrense talen om krenkelser til krenkelser av menneskeverdet, mens vi snakker om sårede følelser når vi er støtt, provosert eller nettopp emosjonelt såret.

Ved å rydde i begrepene vi bruker, blir problemstillingen tydeligere. Distinksjonen mellom å krenke menneskeverd og å såre følelser forteller også at bråkete elever må finne seg i å bli omtalt, i alle fall anonymisert, selv om de blir provosert og selv om det «føltes stigmatiserende, som å bli tråkket på», eller altså om de «føler» seg krenket. For deres menneskeverd er slett ikke krenket, ei heller deres grunnleggende rettigheter. Og Malkenes har brukt sin ytringsfrihet godt innenfor grensene av det moralske (og juridisk) akseptable til å fokusere på et alvorlig samfunnsproblem.

I denne sammenheng blir Søgnens sammenstilling av Malkenes’ ytringer med mobbing, og med et behov for å undersøke om en krenkelse har funnet sted, en svært grov insinuasjon. Den er egnet til å innskrenke ytringsfriheten gjennom en spuriøs kobling mellom bråkete elevers klage og en reell krenkelse av elevenes grunnleggende rettigheter og menneskeverd.

Skoleledere og andre må bruke hodet når man skal vurdere slike klager. Ikke alle subjektive påstander om at en krenkelse har skjedd fordi noen påstår seg mobbet eller har fått såret sine følelser, skal tas på alvor. Gjør man det, blir ytringsfriheten for lærere (og andre elever) borte. For ikke å snakke om lærerens både rett og mulighet til å irettesette bråkete elever.

Nettopp fordi det finnes en plikt til å undersøke elevers påstander om mobbing eller krenkelse, er det også nødvendig ikke å bruke tid på åpenbart urimelige påstander og klager. Språklig presisjon ved å skille mellom krenkelse av menneskeverd og sårede følelser er derfor et viktig hjelpemiddel til å identifisere reelle krenkelser.

Ikke alle problemer vil være løst med større språklig og begrepsmessig presisjon. Det vil alltid finnes gråsoner og vanskelige tilfeller, men det er intet argument mot å være så presis som mulig.

For større presisjon gjør det i alle fall litt mindre vanskelig å gjennomføre avklaringer av om noen har blitt krenket.