Å være én av seks milliarder

Det vil Geir Gulliksen skrive om.

(Dagbladet.no): Geir Gulliksen er forlagsredaktøren med grønne fingre. Oktober forlag blomstrer, noe som viste seg da samtlige av årets brageprisnominerte romaner, var utgitt på Oktober.


Én av alle

Selv nedtoner han sin egen rolle og framhever forlagets andre tre redaktører. Men ingen er i tvil om at Oktobers suksess i stor grad har noe å gjøre med hans overgang fra Tiden forlag.

Men stopp en hal, Gulliksen er også forfatter. Og det er dét det skal handle om her. Han har nettopp gitt ut «Se på meg nå»: «Dikt uten mye show som holder fokus,» skriver Helge Torvund blant annet i anmeldelsen av samlinga i dag.

- Hva handler diktene dine om?

- Det skulle jeg helst ønske noen andre kunne si noe om! Men hvis jeg skulle sagt noe selv, ville jeg si: Det lever seks milliarder mennesker i verden. Det er umulig å ta inn over seg hva det betyr at vi er så mange og at urettferdigheten er så stor. Jeg har prøvd å skrive dikt som prøver på å ta inn over seg hva det betyr å være én av alle. Forsøk på forsøk, med andre ord. Jeg har dessuten prøvd å være oppriktig, og det er jo en ganske vanskelig kategori å snakke om når det gjelder litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvem og hva blir du inspirert av?

- Det høres sikkert ut som om jeg har falt på kne for den aller dummeste myten om hva det er å skrive, men det har jeg ikke gjort, og kommer ikke til å gjøre det heller, men jeg kan ikke se noen som helst annen grunn til å skrive dikt enn en følelse av at det gjøres. Det handler mer om fortvilelse og nød enn inspirasjon. Inspirasjon, om et sånt ord skulle kunne komme til anvendelse, måtte være: Verden finnes. Den er ikke bra nok.

LEK OG ALVOR: Geir Gulliksen skriver om å være én av alle. Foto: Tom Martinsen
LEK OG ALVOR: Geir Gulliksen skriver om å være én av alle. Foto: Tom Martinsen Vis mer

- Hva er det mest spennende som skjer i norsk lyrikk for tida?

- Spennende er også et vanskelig ord, det minner meg om å kaste opp. Ja, der kom jeg galt ut. Men hva er norsk litteratur? Jeg fant igjen Georg Johannesens Tu Fu-gjendiktninger, det er jo også en slags norsk litteratur fra 1968, og fortsatt veldig bra. Altfor sent begynte jeg å lese filosofen Hans Skjervheim, det er også norsk litteratur, og det var dumt av meg å ikke lese ham før. Jeg leste nylig Eldrid Lundens forrige diktsamling «Til stades» om igjen, og skjønte noe jeg bare hadde ant da den kom: Noen av diktene der er utrolig gode og kan vel vanskelig overgås. Jeg gleder meg til å lese den nye boken hennes, kanskje hun overgår seg selv igjen.

Det mener i hvert fall Helge Torvund i dagens anmeldelse av «Flokken og skuggen».

Men tilbake til Gulliksen og hans syn på norsk litteratur:

- Men hvor er Øyvind Berg? Og hvor er Paal-Helge Haugen? Ellers minner jeg om Øyvind Rimbereid fra i fjor, og jeg er spent på hva som skjer med Hildegunn Dale. Jeg synes forresten Jan Erik Vold er undervurdert. Det høres vel feil ut å si det? Men det synes jeg.

Verdens viktigste jobb

Gulliksen ser også over grensa til Sverige:

- Der har Göran Sonnevis 15. diktsamling nettopp kommet ut, den første på mange år. Den har tittelen «Oceanen», og jeg ser fram til å begynne å lese den. Antakelig er det en slik bok som det tar flere måneder før man er ute av den på den måten at det er mulig å mene noe om den.

- Hvilke bøker kommer du til å gi bort til jul? Du trenger ikke avsløre hvem som får hvilken!

- Joda. Det blir Kafka til ungene og Nils-Øivind Haagensen til moren min. Hun jeg er gift med burde fått en ny sykkel, og da blir det vel litt klønete, som noen ville sagt, å gi henne en bok?

Til slutt, som seg hør og bør i et bokhøstintervju:

- Liker du høsten?

- Jeg skjønner ikke hva høsten har med saken å gjøre. Men hør her da: Et nytt kull barn har begynt på skolen i høst. De har gått inn i samfunnet. Finnes det en viktigere jobb enn å være lærer?

Gulliksen, som i flere dikt i samlinga skriver om små barn, de står i skolegården, eller de ligger hjemme og er syke, svarer selv:

- Det tviler jeg på.