STATSBORGERSERMONI: Ferske statsborgere tar bilde av statsminister Erna Solberg da hun holdt tale på statsborgerseremonien i Oslo rådhus tidligere i høst. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
STATSBORGERSERMONI: Ferske statsborgere tar bilde av statsminister Erna Solberg da hun holdt tale på statsborgerseremonien i Oslo rådhus tidligere i høst. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Debatt: Tilhørighet

Å være norsk – et uoppnåelig mål

Selv om mange av oss innvandrere, har en sterk og lidenskapelig tilknytning til Norge, vil vi alltid måtte bevise at vi deler de samme verdiene, og at vi ikke er her for å endre den norske levemåten, men er her nettopp på grunn av den.

Meninger

I november søkte jeg om norsk statsborgerskap. Hvis alt går vel så får jeg det i løpet av neste år. Mens jeg venter, kan jeg ikke la være å tenke på hva det vil bety å plutselig bli norsk.

Francis Augusto Medeiros-Logeay.
Francis Augusto Medeiros-Logeay. Vis mer

La meg først presisere at jeg ikke har søkt om det norske statsborgerskapet av praktiske årsaker. Jeg kommer ikke på noe som vil bli så mye enklere i min hverdag fordi jeg blir norsk, slik mange kanskje vil tro. Min varige oppholdstillatelse gir meg alle rettigheter jeg trenger for å føle meg trygg, og for å kunne leve et godt og verdifullt liv her i Norge.

Nei, jeg velger å bli norsk fordi jeg kjenner meg igjen i den norske levemåten, i verdiene og åpenheten som det norske samfunnet er preget av. Hvis mitt opprinnelsesland er som en mor, så er mitt forhold til mitt nye land mer som et ekteskap, basert på et valg, respekt, felles verdier og kjærlighet.

Jeg er prinsipielt opptatt av å finne ut hva som er min plass her etter jeg får det røde passet og om jeg vil bli en annenrangs borger etter det.

Jeg vil alltid være litt brasiliansk, uansett om jeg mister mitt brasilianske statsborgerskap. Jeg har ikke barndomsminner fra snøfylte fjell og jeg kommer aldri til å snakke norsk slik innfødte nordmenn gjør. Faktisk kommer jeg aldri til å miste min sterke aksent og nesten kompulsiv feilplassering av preposisjoner hver gang jeg prøver å snakke fritt og uoppmerksomt på norsk.

For ikke å snakke om Norges dialekter. Flytter man til USA, lærer man engelsk og så er man ferdig med det. I Norge er mange som meg, de har flyttet hit som voksne og har en frykt for å gå på møter på jobben eller å sitte i kantina med kollegaer som snakker veldig fort på en av de vakre, men uforståelige dialektene fra Sør- eller Vestlandet.

Men det handler ikke om det, altså.

Jeg lurer på om jeg likevel kan bli betraktet som norsk.

I Norge blir en som har innvandret hit, sjeldent kalt «norsk». Det sies at vedkommende er «norsk statsborger» eller «har norsk pass». Dette står i kontrast til for eksempel USA som er bygget av innvandrere, der alle som blir borgere kan kalle seg «american», ikke bare «american citizen». Jeg er godt kjent med at «folk» og «nasjon» er begreper som har spesielle betydninger i statsvitenskap, juss og sosiologi, men her er jeg mest opptatt av oppfatninger. Kan de som har immigrert hit også kalle seg norske?

For noen måneder siden kom Aftenposten med en reportasje: «Nabolag tømmes for etnisk norske». Plutselig skjønte jeg at det ikke er nok å studere, jobbe hardt og prøve så godt man kan å bli mest mulig integrert. Det å ikke være «etnisk norsk» kan bety å ikke bli akseptert som fullverdig borger.

Og selv om jeg ble tatt godt imot av mine gode, smilende og snille naboer og også av mine kollegaer på jobb, begynte jeg å lure på om man blir sett på som en slags annenrangs borger på grunn av etnisitet. Jeg ser at diskusjoner om hijab, håndhilsning og andre saker som diskuteres i forbindelse med noen innvandringsgrupper, som muslimer, kan være på sin plass, men jeg frykter at dette i bunn og grunn handler om etnisitet. Om at vi aldri vil bli norske nok. Dette virker veldig rart i et sekulært land som Norge.

På liknende vis sa Asle Toje i et intervju med Aftenposten at det å være norsk betyr «at vi snakker norsk, at vi tenker på norsk, og at vi ser oss selv i hverandre». Denne definisjonen er for snever, og skuffer meg. Skal man måtte tenke på norsk for å kunne betraktes som norsk, så kommer jeg til kort her siden jeg ikke tenker på norsk. Ikke hele tiden i hvert fall. Og jeg vet ikke om jeg får noen poeng her, siden norsken min varierer fra uforståelig mandags formiddag til ålreit på fredag.

Men det er ikke bare disse erfaringene som tyder på at innvandrede nordmenn (om vi kan kalles for «nordmenn» …) er i en egen rang: Selve loven skiller oss i klasser. Etter 1. januar blir innvandrere utsatt for tilbakekalling av statsborgerskap ved straffbare forhold. Det betyr at noen nordmenn kan utføre straffbare handlinger og så bli dømt og sone sin straff under de norske rettsprinsippene, mens de som ikke fikk statsborgerskapet sitt ved fødselen er utsatt for straffrettsprosesser i landet som kanskje ikke tar det samme hensyn til menneskerettigheter. I hele debatten om statsborgerprøven ble det sagt at «statsborgerskap bør henge høyt», men nå vet vi at dette ikke gjelder for alle.

De siste åra har det pågått en rekke debatter i norsk media som kan virke litt skremmende for noen av oss. Kan våre sønner og døtre kle seg i bunad? Kan de være programledere på TV på 17. mai? Kan de være kulturminister?

I landet som er fundert på innvandring, USA, ville disse debattene virket diskriminerende. At førstedamen i USA har utenlandsk opprinnelse har ikke fått veldig mye oppmerksomhet. Her i Norge finnes det en større trang til nasjonal selvbekreftelse, kanskje best representert ved den evige repetisjonen om at utenlandske flagg er uønskede på 17. mai. Eller ved at andregenerasjons-innvandrere blir fornærmet når de blir spurt om hvor de kommer fra. Selv liker jeg å bli spurt om det, men forstår at for mange som er født og oppvokst i Norge, kan spørsmålet virke støtende. Som om de ikke er norske nok.

Men hva forventes det av barna? La oss ikke glemme at til nå kunne de også miste statsborgerskapet sitt til tross for at det ikke var deres feil hvis foreldrene (eller besteforeldrene) deres jukset ved søknad om statsborgerskap. Og daglig opplever mange de, ikke alltid like subtile, budskapene om at de ikke er norske nok.

Jeg mener det er rettssystemet som definerer best hvor sivilisert og utviklet et land er. Derfor er min ideelle definisjon av hvem som kan betraktes som nordmenn, nettopp den som står i loven. Selv om kultur og tradisjon er viktig, og er en del av hvem vi er, så er verdiene som står i loven enda viktigere: At vi alle er likeverdige, at vi alle har «samme byrder og plikter». Det er akkurat det, og andre verdier – som raushet, åpenhet og respekt for livet, som gjorde at jeg gjerne ville være en del av Norge.

USA er kjent for en romantisk idé, den amerikanske drømmen, der alle som jobber hardt kan nyte landets frihet og gjøre hva de vil. Jeg er litt usikker på om det finnes en tilsvarende norsk drøm.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.