Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å være nr. 1 i verden forplikter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TUSENÅRSMÅLENE

kan nås, trass noen illevarslende utviklingstrekk. Men, det krever at alle skjerper innsatsen. Norges plass øverst på FNs utviklingsprograms (UNDP) levekårsindeks forplikter. Vi har et særskilt ansvar for å gå i front for å sikre at de rike landene tar sin del av ansvaret. Årets UNDP-rapport om menneskelig utvikling er en første oppsummering av status med hensyn til å nå de åtte konkrete og tidsfestede tusenårsmålene verdens ledere vedtok i september 2000. De syv første målene slår fast hva fattige land skal prioritere i sine fattigdoms- og utviklingsstrategier. Det åttende nedfeller hva som kreves av de rike land. Rapporten tegner et skremmende bilde av verdens tilstand. Hele 54 land er blitt fattigere i løpet av 1990-tallet, og gapet mellom de rikeste og fattigste øker. Lederen for FNs utviklingsprogram (UNDP) Mark Malloch Brown skrev 9. juli i Dagbladet at verden står overfor en ulmende utviklingskrise. I følge Malloch Brown har kampen mot fattigdom ikke mislyktes. Han framholder at verden egentlig aldri har prøvd. Utviklingsmålene kan nås gitt en forsterket innsats fra alle - en Tusenårspakt der det felles ansvar rike og fattige land i har for å nå målene er konkretisert og følges opp i praksis.

INTERNASJONAL DUGNAD:

Den politiske viljen til å nå tusenårsmålene er nå til stede. Kampen mot fattigdom har rykket oppover på dagsorden i alle internasjonale politiske fora som teller - inkludert i G8-sammenheng. Denne politiske viljen må utnyttes maksimalt på alle fronter. Det gjelder særlig i forhold til konkret oppfølging på fire sentrale områder: bedre og mer rettferdig internasjonalt rammeverk for handel, gjeld og investeringer; bedre nasjonal politikk i de land som skal løfte seg selv ut av fattigdom, mer og bedre bistand, og mobilisering av privat sektor og det sivile samfunn. Ingen kamper føres uten konsekvenser - ei heller kampen mot fattigdom. På en eller annen måte vil vi alle - selv her oppe i nord - merke at denne kampen intensiveres. Et ekte «partnerskap for utvikling», noe verdens ledere har forpliktet seg til gjennom Tusenårsmål 8, forutsetter at rike land fjerner urimelige tollsatser og handelssubsidier, sletter gjeld som ikke er bærekraftig, trapper opp bistanden og bedrer tilgangen til teknologi. Adgang til markeder er av avgjørende betydning for mange utviklingslands økonomiske vekst og fattigdomsbekjempelse. Produkter som er spesielt viktige for utviklingslandene må vies særlig oppmerksomhet når det foretas reduksjoner i tollsatsene. Norge har nå fjernet toll og kvoter på produkter fra de minst utviklede landene (MUL), og har som mål å bedre handelsbetingelsene også for utviklingsland som ikke inngår i MUL-gruppen, herunder i en viss grad å øke markedsadgangen for landbruksprodukter.

SUBSIDIER HINDRER

utviklingslandenes mulighet til å delta i det internasjonale handelssystemet, særlig når det gjelder landbrukssektoren. Det er derfor behov for strengere retningslinjer på dette området. Norge har i WTO foreslått å redusere eksportsubsidiene med 60 prosent. Gjennom slike subsidier «dumper» rike land varer på u-landenes markeder og rammer således lokal produksjon og eksport. Dette gjelder bl.a. eksportkreditter og matvarehjelp. Strengere regler er nødvendig. Gjeldslette er et sentralt virkemiddel for å frigjøre midler til bærekraftig utvikling. Erfaring viser at forutsetningene for at dette skal skje er at gjeldsletten kombineres med sosiale og økonomiske reformer. Først da leder gjeldslette til økte investeringer i grunnleggende velferdsgoder, som helse og utdanning. Dette skjer bl.a. ved at landets myndigheter selv formulerer og gjennomfører en helhetlig fattigdomsrettet utviklingsstrategi som grunnlag for omfattende gjeldslette. Dette er også utgangspunktet for den norske gjeldslettepolitikken. Den norske gjeldsplanen legger til rette for at Norge kan ettergi 100 prosent av fordringene overfor de fattigste og mest gjeldstyngede landene (HIPC-landene). Seks av de 26 land som til nå har fått HIPC-behandling, har gjeld til Norge, og norsk gjeldslette er iverksatt i form av 100 prosent ettergivelse. Dette sikrer at norsk ekstraordinær gjeldslette kommer landet, og ikke andre kreditorer, til gode. Samtidig vil vi presse på for at flest mulig skal yte 100 prosent gjeldslette til de fattigste landene. Også flere mellominntektsland med store fattige folkegrupper bør få gjeldslette. Her har Norge også tatt initiativ.

SKAL VI NÅ TUSENÅRSMÅLENE

kreves det at hvert enkelt land samordner sin egen politikk slik at helheten er forenlig med kampen mot fattigdom. Hele regjeringen har et ansvar for at Norge bidrar til å nå målene. Vi gjennomfører på norsk side derfor en kartlegging av hvor vi selv har en jobb å gjøre i forhold til å sikre at vår egen politikk er konsistent med kampen mot fattigdom. Vi ønsker også å rapportere internasjonalt på vår politikk i forhold til dette, det såkalte mål 8. Dette har Norge sagt i FN - senest i forbindelse med FNs økonomiske og sosiale råds sesjon nå i juli. UNDP rapporten påpeker at 59 land har behov for bistand for å komme over kritiske utviklingsterskler. Med dagens tempo vil de fattigste landene i det sørlige Afrika først nå målene i midten av neste århundre. Det er særlig her vi må forsere innsatsen. Til dette trengs det ferske midler. Dagens nivå på 50 milliarder USD årlig i bistand må dobles for at vi skal nå tusenårsmålene. Doblingen vil være et faktum og vel så det dersom OECD landene lever opp til målet om en bistandsinnsats på 0.7 prosent av BNI. Norge yter nå 0.93 prosent, og regjeringen har som mål å nå 1 prosent innen 2005.

UTVIKLINGSLANDENE

må selv være i førersetet og ta ansvar. De må føre en politikk som prioriterer grunnleggende velferdsgoder og reduserer fattigdom. Godt styresett, med vekt på bekjempelse av korrupsjon, demokratibygging og respekt for menneskerettighetene er avgjørende for å vinne kampen mot fattigdom. Bistanden må også utnyttes bedre. Multilaterale og bilaterale givere må koordinere innsatsen og følge mottakerlandets prioriteringer. UNDP-rapporten viser til Tanzania som et eksempel på at ressursene utnyttes bedre når mottakerlandet tar lederrollen. Det er også viktig at bistand ikke er bundet til gjenkjøp av varer. Beregninger fra Verdensbanken viser at ubundet matvarebistand gir 25 prosent mer mat for pengene. Innkjøp lokalt skaper også lokale synergieffekter. Norge har nå nærmest avskaffet bundet bistand. UNDP rapporten er en vekker, men også en veiviser. Det er mulig å nå tusenårsmålene. Vi vet hva som skal til, nå må vi brette opp ermene og følge opp med handling. Kanskje ligger Norge fortsatt på topp av FNs levekårsindeks i 2015. Innen den tid skal vi ha bidratt til å løfte millioner av mennesker i Afrika, Asia og Latin Amerika ut av fattigdom. Dette er det virkelige målet på vår egen suksess.