Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å være radikal

DET ER POPULÆRT å kritisere venstresiden for ikke å ha noe nytt alternativ for framtiden. Heller ikke høyresiden har det. I Norge har vi både en venstrekonservativ og en høyrekonservativ gruppering.

Forsøkene på å benekte tilstanden er i seg selv bekreftende. Marsdal &old tar frisk sats i boken Tredje venstre, og minner om opprørske dekksgutter på den sosialdemokratiske skuten. Torbjørn Røe Isaksen fra Unge Høyre og Stein Ørnhøi fra SV hoier fra styrbord og babord at de har seiret. Reiulf Steen framstår som en pensjonert los for et skip i opplag. Intet nytt fra venstrefronten.

Trolig er et stadig rikere folk som arbeider stadig mindre med forventninger om flere offentlige tjenester til lavest mulig skatt også stadig mer konservativt. Folket har langt mer enn sine lenker å miste. Herved sagt at det kan være naturlig og nødvendig å være konservativ. Alt nytt er ikke bra og alt gammelt er ikke dårlig. De fleste av våre arvede politiske begreper som radikal og konservativ, høyre og venstre, stilles på prøve. Virkeligheten er endret.

MARKEDSØKONOMIEN har vunnet, men den er regulert. Sosialdemokratiet har også vunnet, men kapitalismen er akseptert. Hva er forskjellen på et borgerlig, sosialdemokratisk parti og et sosialdemokratisk borgerlig parti? RV, SV og FrP konfirmerer systemet fra hver sin kant og trekkes mot det sosialdemokratiske tyngdepunkt, eller med Einar Førdes ord, det ekstreme sentrum. Middelklassen setter premissene og kjenner ikke til seg selv som klasse.

Er problemet mangel på analyse og klargjøring av verdier? Hvem har mot til å gå inn i en ny tid med uferdig kart og et kompass som ikke virker som før? Vanskeligheten, sa det forrige århundrets største økonom, John Maynard Keynes, er ikke de nye ideer, men befrielsen fra de gamle som forgrener seg til alle hjørner av våre sinn.

Selv om det er mye godt og vakkert knyttet til begreper som solidaritet, fordeling og likhet, blir de ofte tomme eller transformert til offentlige tiltak. Kamp om budsjetter og tariffer skjer mellom baroner og grever, globalt sett.

Nå er vårt land, som pumper opp en ikke fornybar naturressurs som skal forbrennes og forurense, ikke den letteste posisjonen å være radikal fra. Men vil vi åpne våre markeder, kan vi være radikale og utfordre norske særinteresser.

BREDE FOLKEGRUPPER i vårt land er ikke radikale. Folk flest vil stort sett jobbe mindre og få mer tid og penger til seg selv og sitt. Akkurat dette, høyere lønn og kortere arbeidstid, har vært fagbevegelsens budskap i hundre år, og skapt den moderne forbruker. Arbeidstakerorganisasjoner har ingen radikale programmer. Adferden i lønnsoppgjør og politikk handler om medlemmenes interesser. Naturlig nok. Å være radikal vil si å sette større interesser enn egne øverst, eller å gå dypere og lenger enn gjennomsnittet.

Det ville vært radikalt om grupper som kalles fattige og utstøtte fikk makt. Velferdssystemet har utstyrt seg med 16.000 ansatte i etater som forvalter 260 milliarder kroner. Radikalere vil endre systemet. Samfunnsinntekt kan bli radikalt. Kan prinsippet «pengene følger pasienten» utvides til «pengene følger den fattige», eller «trygdede kan kreve arbeid» når pengene allerede finnes?

Hver tredje ansatte i Norge tilhører offentlig sektor. I tillegg har alle pensjonister og studenter, samt hver fjerde person i arbeidsdyktig alder som er trygdet, hele eller deler av sin inntekt fra det offentlige. Å revolusjonere velferdsstaten innebærer å revolusjonere folket, enten de er ansatte eller brukere. Derfor lykkes ikke modernistene med mer enn å ommøblere folkets hus.

VERKEN VENSTRE- eller høyrekonservative har svar på utfordringen om hvordan velferdssamfunnet skal bære seg. Derimot øker hvert år underskuddet på statsbudsjettet om vi ser bort fra salderingen med oljepenger og stadig løsere tolkning av handlingsregelen.

En radikaler går til roten og spør: Hvor mye offentlig er nødvendig og hvor mye kan samfunnsborgerne klare i fellesskap med andre rammebetingelser? En radikaler ser at nasjonalstaten er for stor for menneskenes nære behov og for liten til å løse de store problemer. En radikaler er like kritisk mot staten som kapitalen, ikke minst i Norge der staten er den største kapitalist. Venstrekonservative er som regel lønnet via et offentlig budsjett eller via skattefri kontingent. De har egeninteresser i systemet.

En radikaler våger andre måter å se samfunnet på. Eksempel: i Norge er kultur kostnader og kunst. Men kulturnæringen sysselsetter allerede flere enn jordbruk og fiske til sammen. Kultur og kunnskap kan bli grunnlaget for alle næringer og bedrifter, regioner og nasjoner. Skapende mennesker i samarbeid er visjon og virkelighet i ett.

ANDRE BEHOV enn de materielle driver fram ny produksjon, distribusjon og kommunikasjon. Våre venstre- og høyrekonservative grupper er formet av fortidens interesser og næringer, og har sin basis i henholdsvis offentlig og privat sektor. Dette skillet er ikke like viktig i framtiden. Nye næringer bygger på samspill, partnerskap, blandingsformer mellom og forbi marked og stat.

En venstrekonservativ godtar at staten må bevare bedrifter gjennom subsidier som tar penger fra sosiale formål og ødelegger for lønnsomme bedrifter. En radikaler skjønner at bedrifter har begrenset levetid og skaper nye. En radikaler synes overskudd er bra og finner en klok måte å fordele det på mellom investering i fornyelse, vedlikehold og samfunnsansvar. Radikalisme er ikke å bekjempe bedrifter, men å gå inn i dem og gjøre dem bedre.

Motarbeidelse av globalisering betyr ikke re-nasjonalisering, men utvidelse av demokratiet. Det vil si å bygge overnasjonal politisk makt som kan regulere kapitalmakt og sette grenser på vegne av miljøet og kommende generasjoner. Venstrekonservative er mer en del av problemet enn løsningen. Nasjonal selvråderett ville ikke løst en eneste konflikt, men har skapt mange kriger.

Å VÆRE RADIKAL handler ikke om å være for eller mot EU, NATO, FN eller andre overnasjonale organer, men om å føre en politikk gjennom dem og endre institusjonene underveis. Radikal tankegang er å balansere den nasjonale selvråderett USA utøver, den makt Russland vil gjenvinne og Kina kommer til å få, ved å delta sammen med naboland i vår egen verdensdel.

Så kommer det mentalt vanskelige. Ideologiene. De store merkelappene fra 1800-tallet. Å erklære seg som sosialist, konservativ eller liberal i dag er en intellektuell måte å vise sin dumhet på. Man må simpelthen være alt på en gang og så er ikke det nok. Radikalere innser at vi i det nye samfunnet, som ligger hinsides utopistenes forestillinger, rett og slett mangler begreper for en overgripende og grunnleggende forståelse.

Det minst sannsynlige scenario for framtiden er status quo. Norge har politiske forvaltere, ikke ledere. Folket trenger ledelse. Slik demokrati består av både demos og kratein - folk og styre. En radikaler går foran i ukjent terreng. Hun bygger ikke på et flertall, men får flere til å følge seg.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media