Susan Sontag var en toneangivende stemme i amerikansk intellektuelt liv fra 60-tallet og inn i vårt årtusen. Nå er hun blitt gjenstand for en større antologi med norske bidrag. Her i Barcelona, 29. oktober 2003. FOTO: AFP/LLUIS GENE
Susan Sontag var en toneangivende stemme i amerikansk intellektuelt liv fra 60-tallet og inn i vårt årtusen. Nå er hun blitt gjenstand for en større antologi med norske bidrag. Her i Barcelona, 29. oktober 2003. FOTO: AFP/LLUIS GENEVis mer

Å være ren ild

Susan Sontag brettes ut i norsk tidsskrift.

ANMELDELSE: Agora heter et norsk tidsskrift, oppkalt etter det greske ordet for torg. Det var på agoraen folk møttes og snakket, kjøpte grønnsaker og sandaler. Agoraen var demokratiets geografi, og samtidig markedets plass. I romertiden ble torget hetende forum. Som metafor er forum mer kjent enn agora — vi har fora overalt. Agora er litt mer reservert, litt mer high brow.

Vi har hørt om ting som «Oslo Freedom Forum», men neppe om «Bergen Peace Agora».

Tidsskriftet Agora har som undertittel «Journal for metafysisk spekulasjon», og her faller nok mange av lasset. Kanskje også redaksjonen selv. De fleste vil tenke på ordet journal som det legen fører, sykehuset fører, med daglig nedtegnelse av pasientens tilstand. Journal betyr nettopp noe daglig.

Ikke dagligkost
Men tidsskriftet Agora er ikke dagligkost. Dets agoraer — torgene — er en elegant serie papirmursteiner, hundrevis av sider viet ypperlige tenkere og vesentlige temaer. Artiklene skrives av fremragende akademikere som får poeng i tellekantregnskapet når de inntar torget. De ble fagfellevurdert, som det heter, før de slapp inn med varene.

Ideen med et slikt tidsskrift er god. Hvert nummer lager et nytt torg, og akademikere med ting på hjertet får innta forum. Det ferskeste torget i serien er «Susan Sontags plass» — en ny plass på det globale bykartet, anlagt av norske skribenter. Torget ligger kanskje litt i utkanten av Agora-bydelen (andre torg i denne bydelen er «Nyliberalismen», «Jorge Luis Borges », «Indisk musikkhistorie», «Bob Dylan», «Konstruktivisme»), siden det inneholder lite metafysisk journal-istikk.

Det bugner på torget
Men vareutvalget er likefullt godt; det bugner i bodene. Hele 267 sider er viet Susan Sontag (1933-2004) med om-artikler av fremragende akademikere i tillegg til fem av hennes egne essays, introdusert av andre akademikere/torgkoner. Sontag var en ledende intellektuell i amerikansk etterkrigstid, tilknyttet politisk radikale kretser og kunstnerisk avantgarde. Hun var frilans journalist, forfatter og global rikssynser, og ble kjent for å skrive fyndig om alt fra populærkulturelle emner til high brow fransk filosofi. Hun hadde en sønn, og de siste årene av sitt liv var hun kjæreste med fotografen Annie Leibovitz. 

Sontag var aktiv i mange sjangere — film, teater, skjønnlitteratur, essays og journalistikk. Hun er kjent for sine aforistiske one-linere, og for stadig å underminere egne utsagn i suveren ustabilitet — en gjennomgående speiling av moderne tid. Selv mente hun at det var romanforfatter hun egentlig var, men dette ble det visstnok ofte gjort narr av, som om det var bare hybris. Og det er hennes essays, særlig om sykdom og kunst, som står i fokus, også på dette torget.

Skjerpede sanser
Sontagnummerets redaktør er Kaja Schjerven Mollerin, stipendiat i litteraturvitenskap og kritiker i Klassekampen. Hun har skrevet det sentrale essayet i antologien, der hun tar opp begrepsparet kunst og moral hos Sontag. Hvordan kan den estetiske opplevelsen av et kunstverk påvirke vår moral? Abstrakt, modernistisk kunst, kunst som ikke så lett lar seg avkode, fortolke — og Sontag byr oss ikke å fortolke i sitt essay «Mot fortolkning» — er den umoralsk? Nei, mener Sontag, fordi vi skjerper våre sanser når vi står overfor det som ikke er opplagt.

Og med skjerpede sanser kan vi bedre evne å ta inn over oss grusomheter og lidelse, og bli mer følsomme.

Mye av Sontags tenkning kretser rundt vårt forhold til sykdom og ondskap. Medisinhistoriker Anne Kveim Lie skriver om Sontags to essay om sykdommens metaforer, om tuberkolose, kreft og AIDS, om bruken av krigsord («invasjon», «kamp mot sykdommen») og hvordan ideen om «uskyldig rammede» av AIDS — for eksempel blødere som har fått transfusjoner eller hustruer som er smittet av bifile ektemenn — impliserer at det også finnes skyldige smittede, mindreverdige mennesker som kan takke seg selv for sine lidelser.

Å være ren ild

Sontag-essayet «Å betrakte andres lidelse» får innsiktsfull behandling av kunsthistoriker Kari J. Brandtzæg. Som om hun selv var en Sontag bruker hun teksten som utgangspunkt for å skrive om beslektede ting, konsentrert rundt Henrik Sørensens anti-krigsbilde «Ærens mark» fra 1931. Brandtzæg tar oss med til mellomkrigstidens akutte, men naive håp om at det aldri mer skulle bli krig: det var umulig etter alle redslene storkrigen 1914-18 hadde ført til.

Samlerens psykologi
Bita Brenna, som forsker på samlingsteori og museers betydning for opplysningstiden og romantikken, altså fra 1700-tallet og framover, skriver interessant om samleren Sir William Hamilton som oppholdt seg i årevis i kongeriket Napoli. Her foregikk store utgravninger av arkeologiske skatter, fra Pompeii og Herculaneum, samtidig med at vulkanen Vesuv var uvanlig aktiv. Brenna konsentrerer seg om samlerens psykologi og habitus, det umettelige, tingliggjorte begjæret som avler melankoli.

Hamilton er hovedpersonen i Sontags roman «Mannen som elsket vulkaner» (en av de beste romaner som overhodet finnes, ja, Sontag hadde rett i påstanden om at hun fremfor alt er romanforfatter). Brenna mener det er avgjørende for Sontag at samleren ikke kunne vært kvinne. Men da lurer jeg på om hun kan ha lest teksten for lite som roman. Sontag herjer jo med kjønnsrollene når hun speiler seg i Hamilton, rammer ham inn med seg selv i innledningen, der hun vaser rundt på loppemarkedet blant ubrukelige gjenstander og spør seg om det er noen vits i å gå til anskaffelse av dem, slik hun gjennom hele romanen, underliggende og eksplisitt, spør seg om hennes egen samling av Hamiltoniana har verdi og betydning.

Aller tydeligst blir dette i den skarpe vendingen romanen tar mot slutten, der synsvinkelen endres drastisk og vi får fire korte kapitler der fire ulike kvinner snakker direkte til oss og på hver sin måte velter den store beretningen, den store samlingen Sontag møysommelig har presentert for leseren.

Modernistisk prosjekt
Vi får høre Hamiltons melankolske, tidlig døde, førstekone Catherine, vi får høre hans usedvanlig vakre, skandaleombruste andrekone Emma, vi får høre Emmas mor, men mest interessant er det aller siste kapitlet der vi fra en ultraradikal synsvinkel får presentert det dramatiske politiske rammeverket rundt bokas tid. Her slipper Sontag en rasende Eleonora de Fonseca Pimentel til, en av lederne i den napolitanske revolusjonen i 1799, da kongehuset ble jaget bort og La Repubblica Partenopea kom i stedet. Den varte bare i fem måneder, idealistisk, ungdommelig, romantisk og illuministisk, kjempet fram av frustrerte unge intellektuelle og lavadelige som ikke klarer å vinne folket. Kongen og hans hoff, med avgjørende hjelp fra Lord Nelsons kanoner, hisser opp i lazzaroni til opprør mot datidens kulturmarxister, som ender på skafottet.

Sontag gir Fonseca de siste ordene i boka, og hun blir et perfekt talerør for det ustabile, androgyne, modernistiske prosjektet romanen — og hele Sontags produksjon — er:

«Jeg ønsket å være ren ild», sier Eleonora på vei til galgen.

Hennes siste ord, romanens siste ord, er: «Av og til var jeg nødt til å glemme at jeg var kvinne for å utrette det beste jeg var i stand til. Eller jeg ville lyve for meg selv om hvor komplisert det er å være kvinne. Det gjør alle kvinner, medregnet forfatteren av denne boken. Men jeg kan ikke tilgi dem som ikke brydde seg om mer enn sin egen ære eller sitt eget velbefinnende. De trodde de var siviliserte. De var tarvelige mennesker. Til helvete med dem, alle sammen.»

Eller som det heter i orginalen: «Damn them all.»    

Sitatene fra «Mannen som elsket vulkaner» er hentet fra Ingrid Haugs oversettelse, Cappelen 1993.