html,body { border: 0px; }

FILM: At noen stadig vekk har flaks, både i terningspill og i livet for øvrig, er en sannhet man ikke kommer utenom. Ungdomsfilmen «Yatzy» handler om en stakkar som ikke er velsignet med flaks, og hans fortvilte forsøk på å legge fortida bak seg. Harald Rosenløw Eeg vant Brageprisen i 2004 for historien om Dag Vidar — «Daggi» — en ung gutt som har kommet på kant med samfunnet og seg sjøl. Når han ankommer sitt nye fosterhjem i en gudsforlatt bygd, blir han tatt imot med åpne armer. Men Daggi er så hardt skadet av tidligere erfaringer at han ikke kan tro at betingelsesløs kjærlighet finnes. Han er programmert til å selvdestruere. I boka er det fint observert, troverdig skildret, drivende spennende skrevet og ender nesten i forferdelse.

AntiklimaksMed manus til suksesser som «Hawaii, Oslo», «Uro» og «De usynlige» var det naturlig å hyre forfatteren som manusansvarlig for «Yatzy». Men ironisk er det nettopp manus som er filmens svakeste ledd. At mye av intrigen fra boka er borte er greit nok, men filmens historie føles litt vel skjematisk. Den er stadig spennende, men spenningskurven er likevel overraskende flat. Det største problemet er likevel avslutningen — løsningen på Daggis store, tilbakevendende traume. Den er forutsigbar og oppleves som et antiklimaks. Det er ikke fritt for at en tenker: Å, det var ikke verre, nei. En tur tilbake til åstedet, så er alt i orden, liksom. Men at slutten oppleves slik, er en konsekvens av at det foregående holder høyt nivå. For innvendinger til tross har «Yatzy» mye bra i seg.