Å være ung er for kjedelig

Ikke akkurat Amy.

CD: I løpet av de siste åra har britisk musikkliv utviklet en massiv kvinnefetisj. Og under over alle under: I motsetning til kvinneklisjeene man ofte kritiserer popbransjen for å framelske, er det den brutale ærligheten og ripene i lakken, som har fått platekjøperne til gå mann av huse. Det er avrusning, manne- og spiseproblemer med Amy Winehouse, tenåringshevngjerrighet, hasj og selvironi med Lily Allen. Tabloidmessig har det selvfølgelig hjulpet at jentene har kjørt en linje der de har visket ut grensene mellom kunst og livsførsel, men det har uansett vært KVALITETEN på samarbeidet mellom musikk og tekst, som har gjort jentene til en suksess.

Nødrim

Likevel er ikke alt som er brutalt ærlig, alt som er ærlig inderlig, eller alt som er inderlig bra. Dette blir pinlig åpenbart når man lytter til London-jenta Kate Nash. På debutalbumet «Made of Bricks» har Kate ingen problemer med å utlevere seg selv, kjæresten eller vennegjengen gjennom enkle popmelodier og banale nødrim. I motsetning til singer/songwriter-søstrene Amy og Lily, som på drevent vis klarer å løfte intimproblemene opp på allmennivå, blir man hos Kate fanget av trivialitetene. Kate går bortover gata, fikser leggvarmerne sine, spiser toast og kjeder, kjeder, kjeder seg. Selv gjennombruddshiten «Foundation» er, på tross av ett litt søtt refreng, skjemmet av at det skjer fint lite i Kates tjue år lange liv. Et inntrykk som bare forsterkes av nestelåta «Moutwash» og tekstlinja: «And I use moutwash/Sometimes I floss/I got a family/And I drink lots of tea».

Bannetriks

Det virker til og med som om Kate selv er smertelig klar over melodienes begrensninger, når til slutt velger å ty til billige bannetriks på «Dickhead» og «Shit Song». Kjeeedeeliiig.