Å være ung, svart mann i femtitallets USA

Praktfull bok fra nobelprisvinner Toni Morrison.

MESTERLIG: «Hjem» er en sparsommelig, men kraftfull fortelling om menneskelig evne og vilje til godt og ondt, og om den smertefulle veien mot forsoning.  Foto: AP Photo/Alfred A. Knopf
MESTERLIG: «Hjem» er en sparsommelig, men kraftfull fortelling om menneskelig evne og vilje til godt og ondt, og om den smertefulle veien mot forsoning. Foto: AP Photo/Alfred A. KnopfVis mer

ANMELDELSE: Det er ikke få romaner som har ordet «hjem» i tittelen. Norske Helga Flatland har kanskje den beste: «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.» Tittelen er god fordi den fanger flertydigheten som gjør at «hjem» er et fruktbarn tema i litteraturen.

Toni Morrisons nye roman heter rett og slett «Hjem.» Her skildrer nobelprisvinneren fra 1993 en ung manns reise hjem - mot barndommens trakter, og viktigere, mot en forsoning med seg selv.

Femtitallet
Unggutten Frank havner på galehus etter horrible opplevelser som soldat i Korea-krigen. Da han får beskjed om at lillesøsteren Cee er døende, beslutter han å rømme. Han må redde livet hennes. Han har tatt så mange liv, og han har sett de to barndomskameratene han vervet seg sammen med, dø. Frank setter seg på en Greyhound, og begynner på reisen - gjennom femtitallets USA - hjem.

Romanen følger, i tillegg til Frank, hans ekskjæreste Lily, den grumme bestemoren Leonore, og lillesøsteren Cee. Cee arbeider som assistent for en rikmannslege som utfører eksperimenter, i vitenskapens navn. Eksperimentene koster nesten Cee livet.

Å være ung, svart mann i femtitallets USA

Foruten disse fire portrettene, har romanen kursiverte partier med Franks betroelser i jeg-form. Her korrigerer han hovedhistorien og avslører at han har skjult en gruelig hendelse. En skammens hendelse.

Gravlagte hemmeligheter
Morrison bygger kløktig spenning ved å føye lag til lag og gå gradvis dypere inn i karakterene og deres hemmeligheter. Franks hemmelighet er ett eksempel. Hva han og Cee engang observerte som barn, skjult av åkerens lange aks, er en annen hemmelighet. Den introduseres på første side, og avsløres først når romanen nærmer seg slutten.

Rollen til den mystiske lille mannen som dukker opp flere steder i romanen, avklarer Morrison derimot ikke. Her kan leseren grunne selv, over det litt allegoriske preget skikkelsen gir fortellingen.

Politisk
Ikke et ord synes unødig i denne stramme og nærmest fullkomne romanen. Den er skrevet med en sensitivitet for liv og mennesker, og med en lyrisk presisjon i språket, som bergtar. De faste morrisonske temaene luftes også i denne tiende romanen; identitet, fattigdom, vold og urett begått mot den afroamerikanske befolkningen i USA, sexisme og kvinneundertrykking.

Brutaliteten i (verdens)historien, og i menneskene, settes opp mot skjønnheten i fellesskapet og styrken i menneskene. Viljen til godt. Slik sett er boka både grusom og hjertevarmende.

Det eneste å innvende er at romanen avsluttes brått. Morrisons røst og penn, og ikke minst de betagende skikkelsene hun med få strøk tegner tydelig, hadde tålt en fortelling som var mye lengre.