Platas absolutt styrkemedisin, og det som gjør den til en klassiker, er Stenbergs evne til å tilføre sangene nytt oksygen uten at de mister sin sterke identitet.
Han har ikke falt for fristelsen til å radbrekke, rocke opp, eller klistre «Løft ditt hode» opp etter en eller annen betongvegg.
Visenes grunnfundament er intakt, men de høres samtidig ganske så nytappet ut.
Den gamle vestkantrocker'n fra deLillos har respekt og forståelse for tekstinnholdet, men benytter sin kunstneriske frihet til å tolke og strekke det akkurat som han vil. På den måten får han fram gode barndomsminner. Pluss noen heller triste.
Musikalsk er det heldigvis også spart på effektene, men de sarte anslagene blir mektige.
Bård Slagsvolds fyldige kontrabamsebass, Paolo Vinaccias geniale rytmiske fantasier, Rolf Malms kosestringente bassklarinett og Ingrid Uddus melankolske obo.
Men, først og fremst tar vi en pinne for Lars Lillo. Stemmen er som vanlig en blanding av Briskeby-trikken og en lerkefugl som flyr i sakte film, passe sløy og samtidig høflig uten å bli klissete.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
