Å, Var Jeg En Sangfugl

Lars Lillo-Stenbergs album «Å, var jeg en sangfugl» har et sterkt sus av Prøysen over seg. Hans tolkninger av disse, for noen, traurige skolesangbok-visene er blitt en passe stemmeskakk og poetisk varsom reise tilbake i tid. Å, den som hadde vøri fire år i høst.

Platas absolutt styrkemedisin, og det som gjør den til en klassiker, er Stenbergs evne til å tilføre sangene nytt oksygen uten at de mister sin sterke identitet.

Han har ikke falt for fristelsen til å radbrekke, rocke opp, eller klistre «Løft ditt hode» opp etter en eller annen betongvegg.

Visenes grunnfundament er intakt, men de høres samtidig ganske så nytappet ut.

Den gamle vestkantrocker'n fra deLillos har respekt og forståelse for tekstinnholdet, men benytter sin kunstneriske frihet til å tolke og strekke det akkurat som han vil. På den måten får han fram gode barndomsminner. Pluss noen heller triste.

Musikalsk er det heldigvis også spart på effektene, men de sarte anslagene blir mektige.

Bård Slagsvolds fyldige kontrabamsebass, Paolo Vinaccias geniale rytmiske fantasier, Rolf Malms kosestringente bassklarinett og Ingrid Uddus melankolske obo.

Men, først og fremst tar vi en pinne for Lars Lillo. Stemmen er som vanlig en blanding av Briskeby-trikken og en lerkefugl som flyr i sakte film, passe sløy og samtidig høflig uten å bli klissete.

Hans gitarspill - på den garanterte hitlåta «Jeg gikk en tur på stien» - er mer enn pr. kasse, og la oss alle sammen heretter synge ko-ko-ko-la-la-la-yeah-yea. Ikke var jeg klar over at denne gjøken var så cool.

«Å, var jeg en sangfugl» har 18 sanger å by på, ikke én for mye når Lars Lillo gjenføder viser som har blitt borte i samtidslarmen.

PS: Det tøffeste du kan gjøre i høst, er å ta fram barnet i deg og barsynge «natten kommer svart og stor, alle ting blir borte, seil i mørke, lille jord med en liten gutt om bord, i sin hvite skjorte».