Vis mer

Å vaske sin egen dritt

Vaskedebatten handler om lønns- og arbeidsvilkår, men også om grunnleggende moralske forestillinger.

Meninger

Enkelte, skjønt ikke mange, er som meg. Det eneste vi kan sånn noenlunde, er å lese, skrive og snakke. Livets praktiske gjøremål er plunder og heft. Mye av det får vi ikke til ordentlig, selv om vi gjør så godt vi kan. Kan vi få andre til å gjøre det, blir bekymringene litt færre.

Her om dagen måtte alarmselskapet sende ut en dertil egnet person for å skifte batteri i en av røykvarslerne våre. Pinlig, men nødvendig. For ikke lenge siden fikk vi en regning på nesten 1000 kroner for et rørleggerarbeid, om vi kan kalle det for det, som var unnagjort på mellom ti og tjue sekunder. Det er vel overflødig å legge til at rørleggeren virket litt overrasket over hva oppdraget besto i. Jeg regner med han lo rått straks han var ute av døren, og det er ham vel unt.

Vi vasker boligen vår selv, med moderate krav til hva det vil si at den er ren nok. De siste dagene har det imidlertid rast en husvask-debatt i kulturavisenes spalter, initiert av at Klassekampen tok opp det ubehagelige faktum at tenketankene, også på venstresiden, ledes av kvinner som kjøper rengjøringstjenester for å løse hverdagslivets knapphet på tid.

At dette er interessant stoff er lett å forstå, selv om debatten nok hadde kommet raskere inn på riktig spor om avisa også hadde hatt en travel familiemann eller to i utvalget sitt.

Men hvorfor er det mer suspekt å kjøpe rengjøringstjenester enn håndverkertjenester? Ok, de fleste forstår at selv mer praktisk anlagte folk enn meg fra tid til annen trenger kompetansen både til rørleggere, snekkere og elektrikere. Men hele forklaringen kan ikke ligge her, for det finnes en rekke tjenester som de aller fleste mestrer uten problemer, som likevel kjøpes uten at det gjøres til gjenstand for moralsk forargelse på venstresiden.

For eksempel er det over ti år siden sist jeg skiftet dekk på bilen (her skal det sies at det i mange tilfeller, skjønt ikke mitt, er like mye av plass- som av tids- og kompetansehensyn). Virksomheter som Adams Matkasse og Godt Levert har opplevd stor vekst, uten at det har blitt vanlig å kritisere folk for ikke å være i stand til å handle sin egen mat. På fredagskvelden bestilles gjerne pizza levert på døren, også av folk på venstresiden, vil jeg tro. Jeg er ikke overbevist om at de som kjører ut denne maten tjener så mye mer enn en vaskehjelp med ordnede arbeidsforhold.

Den spesielle moralske statusen som det å ha vaskehjelp har fått, henger trolig sammen med at det er et arbeid som er tettere på smuss og kroppsavfall. Tydeligst er det kanskje når det gjelder vask av bad og toalett. Da jeg hadde vakttjeneste i forsvaret, var det ofte den som hadde gjort en feil eller tabbe i løpet av vakta som ble satt til å vaske dassen. Med utgangspunkt i Mary Douglas' forståelse av Rent og Urent, er det mulig å komme på sporet av hvorfor noen betrakter vaskehjelp nærmest som tabu, mens andre underbetalte tjenesteyrker passerer under radaren.

Disse forestillingene kan virke begge veier. Ikke bare er det suspekt å be andre vaske etter seg, når mange vegrer seg mot vaskehjelp, selv om de både har penger og en travel hverdag, skyldes det nok delvis motvilje mot å slippe andre til i sitt eget smuss. I filmen Brent Jord, om evakueringen av Finnmark, er det en scene hvor en flyktende kvinne vasker huset rett før det skal evakueres og brennes. Brannstifterne kan jo ikke komme til et skittent hus.

Så kan vi diskutere om man bør overskride slike forestillinger om rent og urent, og akseptere vaskehjelp som en av mange tjenester enkelte tar seg tid og råd til i et stadig mer differensiert samfunn, eller om vi skal se på det som uttrykk for at her går det en grense. Men det er vanskelig å se noen vei tilbake til en verden hvor vi ordner det meste selv. Vaskedebatten handler først og fremst om lønn og arbeidsvilkår, ikke om at det er moralsk forkastelig å kjøpe slike tjenester i utgangspunktet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook