INNTAR VESTLANDET: Arbeiderpartiet har kapret flere vestlandskommuner i dette valget. Foto: Marit Hommedal/ NTB Scanpix.
INNTAR VESTLANDET: Arbeiderpartiet har kapret flere vestlandskommuner i dette valget. Foto: Marit Hommedal/ NTB Scanpix.Vis mer

Å velstand, velstand

Et politisk jordskjelv har rammet Vestlandet. De blåblå veltes ut av ordførerkontorene. Reaksjonen måtte komme.

Kommentar

Kysten har ikke alltid vært politisk mørkeblå. Jeg husker et Sunnmøre på 80-tallet som fortsatt hadde et snev av Venstre og 70-tall over seg. Der var læreren en person av betydning. Han, for det var ofte en mann, hadde skinnbøter på jakka, var grammatikk-ekstremist, selvskreven medlem av kommunestyret og sang med høy, vibrerende røst på 17. mai, i likhet med sin mor, bedehuskvinnen. Han skilte seg ut i et klasseløst samfunn der folk hadde lav formell utdanning.

Fra gammelt av fantes der ikke et skille mellom storbønder og husmenn. Gårdene var oppdelt i småbruk og alle var like fattige. Bedriftene som poppet opp var små og familieeide, og det var nær kontakt mellom eier og arbeider. Det var ikke behov for noen klassekamp. Bedriftene konkurrerte seg i mellom, men kunne samarbeide hvis de fikk en stor ordre.

Utover 80- og 90-tallet skjedde en profesjonalisering. Bedriftslederne fikk mer formell kompetanse og næringslivet ble mer konsentrert. Noen bedrifter ble store, andre forsvant eller ble underleverandører. Det var verft, olje, møbler og fisk som gjaldt. Et romslig og liberalt Bygde-Høyre fikk fotfeste. Arbeiderbevegelsen var der, men den var ikke like toneangivende som i andre deler av landet. Forholdet mellom fabrikksjef og fabrikkarbeider var preget av tillit. Økonomien gikk i bølger. I dårlige tider tok arbeiderne frivillig permisjon. I gode tider var det bonus til alle. Der var innovasjonsvilje, men også nøkternhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 2000-tallet var det tilløp til krise igjen, men katastrofen ble avverget ved hjelp av mottiltak og oljepumper på full guffe. Pilene fortsatte å peke oppover. Vestkysten skilte seg fra resten av landet og ble suveren. Det var ikke kontinentalplatene, men næringslivet som seilte ifra. Nå var alle like rike. På gullkysten hadde alle enebolig med full kjeller, veranda hele veien rundt, karnapp og asfaltert hage. Grønt var det nok av. Et sted måtte SUV-en få lov til å kjenne fersk asfalt.

Det var omtrent her at kysten ble blåblå. Høyre og Frp skjønte behovet for veier, tunneler og bruer. Frp ble partiet for vestlandsarbeiderklassen. Arbeiderpartiet og staten hadde oppmerksomheten et annet sted. Vestlandet klarte seg selv. Polariseringen mot dem man kunne høre omtalt som «snylterne i nord» og «Oslo-folk på kontor», økte.

Velstand, velstand, Noreg ser deg slik. Og det er tusen gode grunner til å være stolt vestlending. Men kanskje ble vi på et tidspunkt litt selvgode. Og overoptimistiske. Og smale. Investeringene og sysselsettingen i verfts- og leverandørindustrien gikk i været. Nå, etter en 20 år lang opptur, sprekker bobla. Ansatte sies opp og det blir færre lærlingeplasser. Fallet er hardt, mange steder, og Vestlandet har ikke så mange ulike bein å lande på.

I skyggen av suksessen skjedde det en utvikling som for få tok på alvor. Møre og Romsdal har i dag landets største underskudd på kvinner i alderen 20-39 år. Kvinner flytter ut, menn flytter inn. Ifølge Møreforskning er næringslivet ensrettet, mannstungt og barskt, det sosiale miljøet maskulint og kjønnsrollene mer tradisjonelle på denne kanten av landet. SSB-tall viser at inntektsfordelingen mellom kjønnene er skjevest på Sør- og Vestlandet. En gjennomgang av avisene viser at det er langt mellom de kvinnelige redaktørene - viktige premissleverandører for offentlig debatt.

Ifølge professor Jørgen Amdam ved Høgskulen i Volda, har det eksistert en underliggende holdning mange steder om at «skikkelig arbeid» gjøres med hendene. Her er få arbeidsplasser innen akademia og offentlig sektor. Menn rekrutterer menn. Det er vanskelig for kvinner og innvandrere med høy kompetanse å slå igjennom. Da blir heller ikke landsdelen særlig attraktiv for disse. Når det satses på kvinner i distriktene er det ikke for kvinnenes del, men som et ledd i å skaffe koner og barn til mannsoverskuddet, mener seniorforskerne Marte Giskeødegård og Gro M. Grimsrud.

Skjelvet merkes fra Karmøy til Ålesund. Når Ap nå tar ordførerkjeder, handler det delvis om arbeidsplasser. I krisetider har folk en tendens til å vende seg mot sosialdemokratiet. Omstillingsplaner for framtida er bra, men for den som mister jobben i dag, er de en mager trøst. I noen kommuner dreier det seg om dårlig økonomistyring, noe man ikke akkurat forventer av Høyre, og om å la noen andre få sjansen etter mange år med samme regime.

Valgresultatet handler også om motstand mot søndagsåpne butikker og reformer som smaker av sentralisering. Vestlendingene er ikke blitt blodrøde, de har gått tilbake mot sentrum og blitt rødgulblågrønne. De nye samarbeidene inngås mellom Ap, KrF, Venstre, Senterpartiet og MDG. Jonas Gahr Støre har brukt tid på å forstå Vestlandet. Han har vært på stemmefisketur i vest og fått napp.

Men ikke noe politisk parti kan redde Vestlandet alene. Endringen må komme innenfra. Mannelandet må åpne opp for et større mangfold. «Den nye oljen» kan komme fra uventet hold.