Når østeuropeiske kriminelle raider elektrokjedenes butikker i Norge på jakt etter ettertraktede lettomsettelige MP3-spillere og mobiltelefoner som enkelt tas med over åpne grenser, stilles kriminalitetsbekjempelsen overfor nye utfordringer. Det lokale og globale henger sammen. For å bekjempe menneskehandel og sexkjøp går en ubrutt linje av utfordringer fra et gatehjørne ved bankplassen til en hjemplass i Albania. Pris og styrke på heroinet som settes i parken ved Oslo Børs er avhengig av opiumshøsten i Afghanistan.

Store deler av den økonomiske kriminaliteten relateres internasjonalt, med norske kriminelle som siktes for å ha hvitvasket penger i eiendom i Brasil som et av de siste eksemplene. Bekjempelse av hvitvasking er umulig uten et internasjonalt fokus. Menneskehandel, smugling, planlegging og gjennomføring av terrorhandlinger, krigsforbrytelser og tortur er i seg selv fundert på et skjørt internasjonalt samfunn.

Vi har de seineste åra justert opp de nasjonale ressurser og den nasjonale lovgivning for å møte en slik utvikling. Det er en utfordring dersom det skapes et gap mellom forventning til kriminalitetsbekjempelse og de oppnådde resultater. Utfordringen kan ikke løses ved å bare bevilge mer ressurser inn i den nasjonale strafferettspleien; først og fremst politiet. Det eneste saliggjørende, skal vi tro enkelte debattanter, er mer penger til politiet og strengere straffer. Det er ikke nok, all den stund så få straffes for internasjonalt forgrenet kriminalitet. Det er grunn til å utfordre særlig de som snakker høyest om å ta bandittene: Hva gjør vi for å oppklare mer av denne kriminaliteten? Hva gjør vi for å forebygge mer av denne kriminaliteten?