Aaslands største oppgave

Vår nye forskningsminister konfronteres med krav og råd. Svaret er at hun vil ha dialog med forskningsmiljøene. Det lover bra, men det gjenstår å se om hun har kraft til å øke budsjettet. Hun bekrefter det vi har hørt før fra statsministeren og Øystein Djupedal: Soria Moria-erklæringens mål står fast. Innen 2010 skal forskningsinnsatsen heves fra 1,5 % til 3 % av BNP, hvorav det offentlige skal stå for en tredjedel og næringslivet resten. Beregninger viser at staten henger etter med 8 milliarder i forslaget til 2008-budsjett. Likevel kan ikke Aasland love mer penger.

Mens diskusjonen går om prosenter og brutte løfter, mister stadig flere norske forskere i midlertidige stillinger troen på en akademisk karriere. Denne misnøyen smitter over på studentene og undergraver forskningsinteressen. Det aller viktigste for Tora Aasland blir derfor å vektlegge rekrutteringen. Det hjelper ikke med forskningspolitikk når talentene vender ryggen til akademia. Forskning er særdeles individavhengig og forholdene må bli slik at en akademisk karriere oppleves som spennende med forutsigbare og langsiktige muligheter.

Innen naturvitenskap og medisin er forholdene i dag langt fra attraktive, med noen få unntak av store tverrfaglige grupper. Men det trengs et bredere rekrutteringsgrunnlag hvis etterveksten skal sikres på disse områdene som danner grunnlaget for en bærekraftig økonomisk utvikling. Kathrine Aspaas hevder i Aftenposten 13.11 at «Dersom framtida ser mørk ut fra enkelte forskningskontorer, er det enkelt å vise til manglende politisk vilje. Men det kan like gjerne skyldes mangel på ideer, pågangsmot og samarbeidsvilje. Eller dårlig ledelse». Slik kan det nok være, særlig når mismotet biter seg fast. Derfor må vi få de beste som kan hindre slik negativ utvikling og motstå konkurransepresset fra andre jobbtilbud. USA og India støvsuger det internasjonale markedet etter forskere på disse feltene.

Kunnskapsdepartementet kjenner problemstillingen. Ei uke før Djupedal gikk av fikk jeg et brev der han framhever hvor vanskelig det er å nå Regjeringens mål, og han legger til: «En viktig utfordring for meg som kunnskapsminister er å sørge for at det finnes nok dyktige forskere i Norge. Regjeringen tar derfor sikte på å legge fram en stortingsmelding i løpet av 2008, der behovene for framtidig satsing på forskerrekruttering blir drøftet».

Det er maktpåliggende at denne utfordringen blir fulgt opp av Aasland, og det vil kreve store ressurser. Rogalands avis skriver 19.10 at hun «Vil jobbe for fylket», og statsråden bekrefter: «Jeg håper Rogaland merker at jeg er derfra …». Dette virker lite lovende; men vi får tro at distriktspolitiske hensyn overfor Universitetet i Stavanger ikke vil svekke hennes nasjonale oppgaver.

Trange universitetsbudsjetter har medført inndragning av mange faste stillinger. Ved noen institutter er staben nær halvert. Veiledningskapasitet og driftsmidler blir da så mangelfulle at det er vanskelig å ta imot tildelte PhD-stipendiater. Forutsetningene for å få de beste svekkes, for det ryktes fort hvordan miljøene er.

Ved Universitetet i Oslo er etterveksten i naturvitenskapelige fag svak, særlig når det gjelder norske søkere. Mange dyktige PhD- og masterstudenter får jobb i det private næringslivet før de er ferdige. Bare 3 % av PhD-studenter og postdoktorer som rekrutteres fra utlandet har egen finansiering, og bare 20 % kommer hit pga. fagmiljøet. Den viktigste grunnen synes å være et kjærlighetsforhold. Derfor hadde Akademisk Forum ved UiO et møte mandag 19.11 om temaet: «Forskning – ikke noe for nordmenn?»

Problemstillingen gjelder også institutter utenom universitetene. De siste syv år er det ikke ansatt en eneste norsk forsker ved jordskjelvinstituttet NORSAR på Kjeller. Selvsagt er det fint hvis Norge kan tiltrekke seg talenter fra utlandet. Men når det gjelder faste akademiske stillinger er vi ikke konkurransedyktige på lønn relativt til levekostnader. Vi kan heller ikke stille opp med startbevilgninger i nærheten av det utenlandske universiteter tilbyr. Skal medisinsk forskning ha mening må den vise overføringsverdi til klinikken. Dette kalles translasjonsforskning. En forutsetning er forskningsaktive leger. Etter 1996 ble det vanskelig å rekruttere legestipendiater, og flere av oss veiledere ropte varsku. Gudmund Hernes var da helseminister og fryktet flukt fra sykehusene til privat praksis. Derfor fikk han til lønnsøkning for sykehuslegene gjennom ymse tillegg.

Han har innrømmet at dette ble uoversiktlig med større økning enn det som var tilsiktet. En assistentlege kan nå tjene nær 1 million pr. år, så stipendiatlønnen blekner. Dessuten har ikke Legeforeningen sørget for at doktorgrad kompenserer i ansiennitet for tapt tid i klinikken.

Det må skje noe radikalt for å få dyktige leger tilbake til akademia. Forskerlinjen ved vårt fakultet synes å være et viktig grep. Her blir studentenes nysgjerrighet og motivering tirret tidlig. De lærer å sette pris spenningen, menneskelig interaksjon og variasjonen som preger forskningsarbeidet – og dette skjer før de blir hektet på en kostbar livsstil.

Kvinnene utgjør hele 62 % av dem som uteksamineres fra universitetene, og representer nesten 50 % på stipendiatnivå. Likevel ender bare 17 % opp som professorer. Kvinner med PhD går ofte over i administrative eller private jobber. Slik mister Norge forskertalenter – noe tallrike likestillingsutvalg har grublet over.

Irene Lindblad har en ærlig tilnærming til problemet i Morgenbladet 9.11. Hun tør påpeke at biologiske forskjeller er en viktig årsak når kvinner avbryter en akademisk karriere. Særlig å få barn demper forskningsinteressen; den «renner ut med morsmelka». Man kan ikke se bort fra at det stressdempende hormonet oksytocin, som stimuleres ved amming, reduserer noen kvinners ambisjoner.

Gjennom mitt arbeid med utvelgelse av tyske samarbeidsnettverk har jeg sett hvordan forskningsrådet i Bonn prioriterer miljøer som tar hensyn til den biologiske forskjellen. Det avsettes penger til barnehager, «surrogatmødre» som kan dra hjem til forskeren og ta seg av sykt barn, kveldsåpent rom med barnepass nær forskningslaboratoriet, etc. Jeg tror slik tilrettelegging av hverdagen er viktig for at kvinnelige forskere skal holde ut.

Regjeringens forskningsmål må stå fast dersom Norge skal lykkes med et kunnskapsløft. Det er ikke bare forskning på diabetes og klima som er underfinansiert, men hele feltet krever en revitalisering. Avkastningen av statens forskningsfond kan sikre politisk uavhengig og forutsigbar ressurstilgang. Men da må kapitalen bygges kraftig opp og fondet brukes slik Stortinget vedtok i 1999, særlig «til å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen». De siste to åra er fondet mest blitt brukt til å tette huller i ordinære bevilgninger. Ved å overføre 5 % av oljefondet til forskningsfondet, kan Aasland lykkes med å løfte norsk forskning mot den internasjonale fronten innen naturvitenskap og medisin.